Russisk rulett med klimaet?

DA KYOTO-PROTOKOLLEN

ble undertegnet i 1997, var det mange som jublet. Man kunne nærmest få inntrykk av at klimaproblemet var løst. De siste årene har jubelen gradvis blitt erstattet med frustrasjon. Russland har nylig sådd tvil om de kommer til å ratifisere avtalen, noe som er en forutsetning for at den skal tre i kraft. Selv om Russland skulle velge å ratifisere, er det liten grunn til å juble. De fleste eksperter mener at de globale utslippene vil bli nærmest upåvirket av avtalen. Den viktigste årsaken til dette er at USA har trukket seg ut. USAs store betydning skyldes delvis at landet har svært store utslipp av klimagasser, men også at USAs forpliktelser viste seg å være spesielt store.

I tillegg inneholder Kyoto-protokollen veldig gunstige betingelser for tidligere kommunistland. Prognoser tilsier at Russland vil kunne selge store mengder utslippsrettigheter før de i det hele tatt har begynt å redusere sine utslipp. Dette var mer eller mindre tilsiktet da protokollen ble undertegnet - tankegangen var at vestlige land med store forpliktelser skulle kunne kjøpe utslippsrettigheter fra Russland, som skulle få tilført utenlandsk valuta og teknologi. Totalutslippene ville likevel bli merkbart redusert fordi de samlede forpliktelsene var relativt stramme. Da USA trakk seg ut, falt noe av grunnlaget for denne idéen bort. Øvrige industrilands etterspørsel etter utslippsrettigheter vil trolig ikke være mye større enn det Russland kan selge uten noen som helst reduksjon av utslipp. Dermed blir det kjøp og salg av såkalt 'hot air', mens de globale utslippene endres lite.

NÅR PROTOKOLLEN

likevel ikke anses som helt unyttig, skyldes det at man har fått på plass et rammeverk som kan danne grunnlag for nye avtaler for senere perioder. Det er likevel avgjørende å diskutere hvordan en ny avtale bør utformes, og ikke nødvendigvis kopiere rammeverket fra Kyoto. Da er det viktig å fokusere på det langsiktige målet for klimapolitikken, som er å stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser på et nivå som forhindrer farlige endringer i klimasystemet. Dette innebærer at dagens trend med stigende globale utslipp må snus i løpet av dette århundret, fortrinnsvis første halvdel. Det er opplagt viktigere med betydelige utslippsreduksjoner om noen tiår enn små reduksjoner de nærmeste årene. Her trenger det selvsagt ikke være noen motsetning, snarere tvert imot, men det er viktig å feste blikket langt fram.

For å oppnå betydelige utslippsreduksjoner på sikt, er det én faktor som skiller seg ut, nemlig teknologi. FNs klimapanel har skissert en rekke scenarier for utslipp av drivhusgasser fram mot år 2100, ved uendret klimapolitikk. Disse scenariene varierer svært mye, og avhenger i stor grad av hvordan det går med utviklingen av miljøvennlig energiteknologi. Grovt sagt kan man si at dersom denne utviklingen går sakte, vil de globale utslippene av drivhusgasser vokse faretruende over hele århundret, og en svært stram klimapolitikk vil bli nødvendig. I motsatt fall vil utslippene kunne stabiliseres og etter hvert falle, og konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på sikt stabiliseres.

TEKNOLOGIUTVIKLING

er naturlig nok ikke uavhengig av politikkutforming, tvert imot. Nye avtaler må derfor gi impulser som kan lede i retning av mer miljøvennlige energiteknologier. Økonomer er vant til å anbefale bruk av markedet, f.eks. innføre et fritt marked for utslippsrettigheter, slik at utslippene reduseres billigst mulig. Politikere både i Norge og internasjonalt har i overraskende stor grad tatt inn over seg dette, noe utformingen av Kyoto-protokollen er et klart tegn på. Det enkelte kan ha lett for å glemme, er at markedet slett ikke er perfekt, selv om et marked for utslippsrettigheter blir innført.

Et viktig eksempel i så måte er nettopp utviklingen av teknologi. En bedrift får bare delvis nyttiggjort seg gevinstene ved egen forskning og utvikling. Til tross for patentregler kan andre bedrifter imitere produkter, få nye ideer, eller ansette folk fra konkurrerende bedrifter. Sett fra et samfunnsøkonomisk ståsted kan dette lede til for lite forskning og utvikling.

ALL NY TEKNOLOGI

starter med høye produksjonskostnader, men etter hvert som bedriften og de ansatte får erfaring med teknologien, faller gjerne kostnadene. Her er det også store muligheter for at bedrifter kan nyttiggjøre seg erfaringer som gjøres i andre bedrifter. Igjen hemmes satsningen på utvikling av ny teknologi i forhold til hva som er ønskelig.

Slike ufullkommenheter i markedet gjør at Kyoto-protokollens fokus på et fritt kvotemarked kanskje ikke er så kostnadseffektivt som mange økonomer har hevdet. Så lenge det ikke suppleres med virkemidler som gir de rette insentiver til teknologiutvikling, vil det satses for lite på dette i forhold til andre klimatiltak som f.eks. skogplanting, der utsiktene til teknologiutvikling trolig er mindre.

Hvordan bør en internasjonal klimaavtale utformes for å gi de rette stimulanser til teknologiutvikling? Her fins ingen fasitsvar, men en del forslag foreligger. Et alternativ er å opprette et internasjonalt teknologifond som et supplement til utslippsforpliktelser. Et slikt fond kan fordele midler til forskning og utvikling, og ikke minst bruk, av lovende teknologier. Problemet er at det er vanskelig å vite hvilke teknologier som er mest lovende på sikt. Alternativt kan fondet i sin helhet tildeles den første bedriften som utvikler en ren energiteknologi som (enkelt sagt) kan konkurrere ut fossile brensler. Dvs. den må tilfredsstille visse strenge krav til produksjonskapasitet og -kostnader. Et slikt fond må uansett være svært stort for å ha noen reell betydning.

ET MER INDIREKTE

alternativ er å legge høyere avgifter på regioner, sektorer eller klimagasser der potensialet for teknologiutvikling er størst. Nesten all ny teknologi utvikles i vestlige industriland. Det kan derfor være fornuftig å ilegge større avgifter i disse landene enn i utviklingsland, for å stimulere teknologiutviklingen. Selv om det ikke er kostnadseffektivt på kort sikt, kan bildet være annerledes på lang sikt. Et slikt alternativ er spesielt relevant dersom det er vanskelig med internasjonal koordinering av teknologistøtte, men også fordi det er vanskelig å peke på de mest lovende teknologier. Vektleggingen av mest mulig fleksible mekanismer i Kyoto-protokollen, også når det gjelder prosjekter i utviklingsland, kan derfor gå på bekostning av langsiktig kostnadseffektivitet.

Det er liten tvil om at menneskeskapte klimaendringer er i gang, og at disse vil forsterkes i tiårene som kommer. For at endringene ikke skal bli for dramatiske på sikt, er det viktig at internasjonale avtaler får stor oppslutning og fører til vesentlige utslippsreduksjoner. Det er imidlertid like viktig at nye avtaler legger forholdene til rette for en nødvendig teknologiutvikling som gjerne kan komme først om noen tiår.