Russisk teater-guru

Biografi som avtvinger respekt, men det smaker ikke måke.

BOK: Det er fra sine egne man skal ha det. Nå har vi altså en norsk biografi om Anton Pavlovitsj Tsjekhov (1860- 1904) - dramatikeren enkelte har ført opp som arvtaker til de store grekere og Shakespeare, på bekostning av vår egen Ibsen.

Levd liv

Tsjekhov er kronet til det ulevde livs forfatter, kjedsomhetens og banalitetens portrettør, en kronikør av det som aldri skjer. Slik er han også blitt ansett som en modernismens forløper - mens vi ventet på Beckett.

Det er et kortvarig liv Kjetsaa har påtatt seg å skildre, men så var det til gjengjeld ikke preget av tsjekhovsk stillstand. Mens Tsjekhov, i sin travleste periode midt på 1880-tallet, studerte og praktiserte medisin, skrev han også rundt 100 noveller i året. Seinere organiserte han hjelpearbeid, bygde skoler, skrev artikler om sosiale forhold og drev utstrakt reisevirksomhet, i tillegg til forfattergjerningen.

Kjetsaa får også med en tyrannisk far, de kompliserte amorøse affærene, diverse bordellbesøk, samt det seine ekteskapet med skuespillerinnen Olga Knipper. Først på tampen av livet utkom Tsjekhovs mest kjente skuespill, «Måken», «Tre søstre» og «Kirsebærhaven» - til en blanding av ovasjon og hånlatter.

Midt oppe i denne aktiviteten kjempet Tsjekhov sin langvarige kamp mot tuberkulosen. I bedre øyeblikk kunne han påstå: «Jeg er helt frisk og hoster bare fordi jeg er blitt vant til det.»

Kortstykker

Jeg besnæres mest av Kjetsaas gjennomgang av den første delen av Tsjekhovs forfattervirksomhet: de satiriske sketsjene, novellene og vaudevillene. Her belegges både Tsjekhovs omdømme som den kresne russiske Maupassant og hans glade vanvidd i sine friskeste vaudeviller.

Humoristen Tsjekhov er en av denne bokas beholdninger. Og noen av vaudevillene fortjener et nytt liv på norske scener. Kanskje vi kunne begynne med at Høybråten sponser en oppsetning av enakteren «Om tobakkens skadevirkninger».

Tsjekhov er ingen uproblematisk biografi. Riktignok forventer jeg ikke at Kjetsaa skal hisse til revolusjon i biografisjangeren. Men likevel savner jeg en refleksjon over forholdet mellom de to kategoriene i bokas undertittel: «Liv og diktning.»

Kanskje gjør Kjetsaa det for enkelt for seg. Bokas oppskrift er først å presentere en periode i Tsjekhovs liv, etterfulgt av en gjennomgang av et verk. I tillegg til å gjengi handlingsforløpet tilbyr Kjetsaa så sine formalistiske, og noe hermetiske, analyser av symbol- og billedbruk, antiteser og parallellitet.

Anakronismer

Men ble Tsjekhov født som dikter? På uskyldigste vis avslører Kjetsaa sin hang til anakronisme når han forteller at «to år seinere ble dikteren Anton Pavlovitsj født». I den grad Kjetsaa beskriver de historiske sammenhenger kunsten inngår i, blir man sjelden overrasket.

Våre egne seierherrer - med Tsjekhov i front - er vinnerne. De frustreres riktignok: Tsjekhov møter et teater der dramatikerne «ikke var interessert i å skildre levende mennesker». Men de triumferer likevel: Stanislavskijs metode er visstnok fremdeles «ansett for den beste av fremragende teaterfolk».

Jeg savner et blikk for historiens fremmedhet. Og kanskje kunne Kjetsaa vært mer kritisk til Tsjekhovs selvframstilling.

Kunstens vesen

Kjetsaas Tsjekhov er litt vanskelig å få øye på. Mot slutten blir biografens grep noe tydeligere. I kapitlet «Tro, håp og kjærlighet» er Tsjekhovs liv blitt til en mer oppbyggelig fortelling enn den tradisjonelt har vært. Kjetsaa vektlegger religionens betydning for Tsjekhov, og markerer dessuten at han vil redde kunstneren og kunsten. Og her formulerer biografen sin positive poetikk: «Stor kunst virker alltid foredlende.»

Alltid? Har ikke stor kunst også vært preget av destruktivitet, av en utforskning av mørke, meningsløshet og begjær? Kjetsaas posisjon fører til at Tsjekhov og hans litteratur til slutt entydiggjøres i positiv og bekreftende retning, uten at jeg helt overbevises av argumentasjonen.

Det er blitt en fortelling som trasker og går, jevnt og trutt, over et landskap som kan minne om det Tsjekov beskrev så godt: steppen. Det medfører at Tsjekhov ikke tilbyr klare utsiktspunkter; til gjengjeld tilbakelegger fortellingen store strekninger - og med sin lavmælte autoritet avtvinger Kjetsaa respekt, som vanlig.

Men det sprudler ikke, slik det gjorde på Tsjekhovs dødsleie. I «Kirsebærhaven» hører vi om en mann som «døde av champagne». Og i sitt patosfrie endelikt lot forfatteren livet imitere kunsten. Han bestilte den fineste drikke, tømte sitt glass, og lot sine siste ord falle: «Jeg har ikke drukket champagne på lenge.» Da de presterte å frakte den avdøde til Moskva i en jernbanevogn med påskriften «Vogn for transport av østers», ble det offentlig skandale.

Vi får tro Anton Pavlovitsj lo hele veien til graven, i moskovittenes Nyjomfrukloster.