DOBBELT: Det mest sannsynlige scenario er at Russland spiller på begge hester gjennom å videreføre en strategisk posisjon mellom USA og Kina.  Foto: Yuri Maltsev / Reuters / NTB Scanpix
DOBBELT: Det mest sannsynlige scenario er at Russland spiller på begge hester gjennom å videreføre en strategisk posisjon mellom USA og Kina. Foto: Yuri Maltsev / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Russland - en geopolitisk joker

Utviklingen av Russlands forhold til Kina legger viktige premisser for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Kinas vekst har utløst en dreining i amerikansk utenrikspolitikk, hvor USA nå tvinges til å prioritere Kina og den sikkerhetspolitiske utviklingen i Asia. Til tross for at Europa fortsatt vil være USAs viktigste allierte, gjennom NATO, vil en slik dreining på sikt kunne få konsekvenser for Europa og Norge. Men hvordan påvirkes Russlands utenrikspolitikk av Kinas vekst? Utviklingen av Russlands forhold til Kina legger viktige premisser for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvor går Russland? Vil Kinas vekst føre Russland til Beijing, i nær allianse med Kina, eller vil Russland se seg mer tjent med å gå til Brussel, i et tettere samarbeid med EU og NATO?

Forholdet mellom Russland og Kina har trolig aldri vært bedre enn nå. Putins beslutning om å påta seg nok en presidentperiode, utplasseringen av rakettskjold i Øst-Europa og hva Putin mener er Vestens innblanding i Russlands indre anliggende, ser ut til å bevege Moskva nærmere Beijing og lenger fra Brussel og Washington. De to landene sluttførte grenseforhandlinger i 2008, og gjennomfører felles militærøvelser. Et felles veto mot internasjonalt engasjement i Syria-konflikten gir inntrykk av en godt koordinert utenrikspolitikk. USA har identifisert Kina som sin viktigste sikkerhetspolitiske utfordring. De siste dagers konflikt mellom Kina og Japan om en liten øygruppe i Østkinahavet kan føre til at frontene mellom Kina og USA skjerpes ytterligere. Hvis Kina føler seg presset av en amerikansk oppdemmingsstrategi vil Kina ønske et tettere samarbeid med Russland. Moskva og Beijing ønsker tilsynelatende hverandre som en motvekt til Vesten og til å understøtte en mer ambisiøs russisk og kinesisk utenrikspolitikk. Virkeligheten er likevel mer nyansert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den russiske ørn har to hoder, det ene ser mot vest, det andre mot øst. Moskva har tradisjonelt vært mer vestvendt enn østvendt siden russerne kastet av seg det mongolske åket i 1480. Russland utøvde betydelig innflytelse i Øst-Asia på 1800-tallet, men landets status som stormakt i Asia fikk sitt endelikt med nederlaget i 1905-krigen mot Japan. En ny periode med innflytelse fulgte i kjølvannet av den russiske revolusjon og det anti-imperialistiske tankegods. Nordahl Grieg berettet fra Kina i 1927 hvordan russerne spilte på anti-imperialistiske strenger i Kina for fremme av egne nasjonale interesser. Et nært sovjetisk-kinesisk samarbeid ved inngangen til Den kalde krigen kjølnet imidlertid raskt, og med Nixons besøk til Kina i 1972 var russernes innflytelse i Asia igjen sterkt redusert.

Til tross for at Russland og Kina inngikk et såkalt strategisk partnerskap i 1996, og senere har styrket sine bilaterale relasjoner, har Russland siden slutten på Den kalde krigen ikke evnet å øve særlig innflytelse i Asia. Et godt eksempel på dette er sekspartsforhandlingene om situasjonen på den koreanske halvøy, hvor Kina og USA spiller førstefiolin mens Russland er marginalisert. Kinas vekst og den økonomiske dynamikk i Asia fremtvinger imidlertid en større oppmerksomhet om Asia i Moskva.

Følg oss på Twitter

Russland posisjonerer seg nå i Asia. Russland var i begynnelsen av september i år for første gang vertskap for APEC-toppmøtet. Møtet fant sted i Vladivostok, som nå rustes opp til å bli Russlands inngangsport til Asia. Russland deltok i 2011 for første gang på det Østasiatiske toppmøtet (EAS), som siden sin opprettelse i 2005 har blitt den toneangivende regionale møteplassen. Russlands Asia-politikk, og ikke minst forholdet til Kina, har konsekvenser for Norge.

Kinas vekst vil kunne marginalisere Russlands innflytelse globalt. Moskva har da tre valg. Moskva kan velge å lene seg mot øst sikkerhetspolitisk og understøtte et dominerende Kina med sine naturressurser. Dette vil kunne være en utfordring for Norge, særlig hvis Russland ønsker å fungere som en døråpner for Kina i Arktis, for skipsfart og tilgang til energi og fiskeri. Så langt har imidlertid nettopp Russland vært skeptisk til Kinas søknad om observatørstatus i Arktisk Råd. Men økt samhandel kan føre til at russerne snur til å akseptere Kina som observatør i Arktisk Råd. Norge må uansett forholde seg til økt aktivitet fra Kina.

Jo Inge Bekkevold.
Jo Inge Bekkevold. Vis mer

Russlands posisjon som energieksportør til Kina ser fordelaktig ut, basert på landets enorme naturressurser. Men dette vil kreve enorme investeringer i rørledninger og tilhørende infrastruktur. Beijing har dessuten diversifisert sin energiimport og er ikke avhengig av russisk olje og gass. Kina har parkert Russland økonomisk, og militært har Kina også til dels tettet igjen gapet til Russland. Så sent som i 2005 stod Kina for hele 40 prosent av Russland totale våpeneksport. Dette tallet er nå drastisk redusert, i takt med Kinas evne til å utvikle egne våpenplattformer. I en eventuell allianse mellom Kina og Russland vil Russland måtte spille annenfiolin, noe Kreml motvillig ser ut til å erkjenne.

Vil Moskva derfor i stedet søke å balansere et voksende Kina ved å tilnærme seg Europa, NATO og USA? Vil USA ønske å spille Russlands-kortet mot Kina, slik USA spilte Kina-kortet mot Sovjet på begynnelsen av 1970-tallet? En slik dreining i russisk utenrikspolitikk er på kort sikt lite sannsynlig, og vil trolig utløses kun hvis Kina vokser seg så vidt mektig at Russland selv søker en motvekt mot Kina.

Tom Røseth.
Tom Røseth. Vis mer

Det mest sannsynlige scenario er at Russland spiller på begge hester gjennom å videreføre en strategisk posisjon mellom USA og Kina. Som gammel stormakt er Russland dessuten interessert i å opprettholde en uavhengig utenrikspolitikk.

Kinas vekst er i ferd med å forrykke den internasjonale maktbalansen. Det økonomiske og sikkerhetspolitiske tyngdepunkt flyttes fra Atlanterhavet til Stillehavet. Russland blir altfor ofte neglisjert i analysen av geopolitiske utviklingstrekk som følge av Kinas vekst. Utviklingen av forholdet mellom Kina og Russland er imidlertid viktig for Norge og krever større oppmerksomhet.