Russland må straffes

Hva bør europeiske politikere gjøre for å forsvare det sivile samfunn, sivile og politiske aktivister i Russland? Jeg ble bedt om å komme med forslag til svar på dette spørsmålet for det pågående møtet om OSSEs menneskelige dimensjon i Warszawa. Jeg synes det er svært vanskelig å formulere mine anbefalinger. Som svar vil jeg gjerne stille mitt eget spørsmål: «Hva er europeiske politikere villige til å gjøre? Er Europa villig til å gi opp noe av sin bekvemmelighet for å forsvare, ikke bare i ord, men i gjerninger, de viktige frihetsprinsippene som er nedfelt i deres konstitusjon?»

Den siste EU-resolusjonen om konflikten mellom Russland og Georgia vitner om at den nåværende generasjonen av europeiske ledere ikke bare mangler villighet til å forsvare sine erklærte demokratiske verdier, men også en grunnleggende sans for selvoppholdelse.

Rett før sin død sa den sovjetiske dissidenten og borgerrettighetsaktivisten Andrej Sakharov følgende: «Landet mitt trenger støtte og press.» Siden 1999 har vi ikke fått noen av delene. Som følge av det har Vesten mistet nesten alle muligheter til å påvirke Kreml.

På slutten av 1999, da Norge og Vesten spurte: «Hvem er denne Putin?», hadde de rikelig med mekanismer for å redde det skjøre russiske demokratiet og hindre at Russland kastet seg inn i et autoritært styre. Europa hadde ennå ikke bundet seg til russiske olje- og gassforsyninger, og krigen i Tsjetsjenia var mer enn god nok grunn til å fordømme et nytt KGB-styre.

«Den totale og formålsløse ødeleggelsen av byen Groznyj, det mest slående eksempelet på vilkårlige og uforholdsmessige militære aksjoner som har kostet hundrevis, om ikke tusenvis av sivile liv, stadige angrep på sivilbefolkningen, varierende fra bruk av bombeangrep og andre tunge våpen i tettbefolkede områder til krigsforbrytelser utført av føderale styrker, deriblant mord og voldtekt av sivile.» Dette er ikke ord fra tsjetsjenske separatister, men fra Europarådets parlamentariske forsamling (anbefaling 1456 (2000)).

Likevel ble denne krigens ofre glemt. I stedet ga Vesten Tsjetsjenia til Putin, og håpet han ville fremme demokratiske verdier i andre områder. Europa var døve og blinde i alle de påfølgende åra av konflikten.

Vestens eneste reaksjon har vært «bekymring», noe Kreml tolket, i beste fall, som svakhet, eller i verste fall som oppmuntring til nye grusomheter. Etter Tsjetsjenia kom turen til uavhengige medier, avvikling av Russlands føderale styresett, politiske mord, imitasjoner av valg, eliminering av politisk opposisjon, trusler om å rette missiler mot Europa igjen.

Det var med dette som bakteppe Russland ble tatt opp i eliteklubben G8. Selv ikke etter okkupasjonen av det selvstendige Georgias territorium har noen til hensikt å kreve at Russland blir kastet ut.

Hvis lederne i demokratiske land ikke er i stand til å treffe bestemte tiltak mot åpenbar aggresjon, hvilke tiltak kan man da forvente at de treffer for å forsvare det sivile samfunn? Jurij Sjtsjekotsjikhin, Anna Politkovskaja, Aleksander Litvinenko, Jurij Tsjervotsjkin, Magomed Jevlojev. De er alle døde. Jeg er fullstendig klar over at hvem som helst av oss, aktivister i den russiske opposisjonen og menneskerettighetsbevegelsen, kan bli den neste. Det er ingenting man kan gjøre. Russiske myndigheter bryr seg ikke om hva andre tenker og sier om dem, så lenge disse tankene og ordene ikke følges opp av handling.

Etter min mening må Vesten frigjøre seg fra stereotyper som innskrenker Europas politikk etter den kalde krigen. Vesten har vært selvtilfreds i forholdet til Russland. Nå må man erkjenne hvor ineffektiv denne politikken er og innse at Kreml ikke lenger styres av den elskverdige Gorbatsjov eller den godlynte slasken Jeltsin, men av personer som faktisk ser på Vesten som sin hovedfiende. Det er dette de ble opplært til i KGB, og det finnes ikke noe slikt som en forhenværende KGB-agent.

Norge er et av de landene som understreker betydningen av et godt samarbeid med nabolandet Russland. Den sittende norske regjeringen legger vekt på sterke bilaterale forhold mellom Norge og Russland med spesiell vekt på samarbeidet i Nordområdene. På den andre årsdagen for det brutale drapet på Anna Politkovskaja vil jeg spørre den norske regjeringen: Hva har det norske bidraget vært for å beskytte menneskerettighetsaktivister og journalister i Russland, annet enn å gi uttrykk for bekymring? Er Norge villig til å ta de menneskelige dimensjoner på alvor også når det gjelder Russland, og treffe bestemte tiltak mot dem som er ansvarlige for brudd på menneskerettighetene i landet?

Multinasjonale institusjoner eller i hvert fall enkeltstater i Vesten må sette opp en liste over politiske fanger i Russland og kreve at de umiddelbart blir sluppet fri. Vesten må forme sine relasjoner til Russland ut ifra hvordan Kreml etterlever dette kravet. Ikke mer prat fra lederne i Kreml om «innblanding i Russlands indre anliggender». Vesten må gi dem en umiddelbar og skarp reprimande. Det ville vært en ordentlig «menneskelig dimensjon».

Hvis demokratiske stater på grunn av sin avmakt og sin avhengighet av russisk energi ikke er villige til å innføre harde økonomiske sanksjoner mot Russland, må de gjøre noe annet. Det minste Norge og vestlige land da kan gjøre, er å innføre «kirurgiske sanksjoner» mot tjenestemenn som er skyldige i brudd på menneskerettighetene og undertrykkelse av det sivile samfunn i Russland. Det finnes en hel skala av tiltak for å forsvare den menneskelige dimensjon. Sanksjonene bør omfatte et forbud mot innreise i land i Schengen-området og USA, i tillegg til at formuen til tjenestemennene og deres slektninger blir sperret i utenlandske banker.

Det finnes en skare av dommere, anklagere, politibetjenter og fengselsbetjenter og også høyerestående statlige tjenestemenn som er ansvarlige for drapet på flere tusen mennesker, og disse bør det innføres sanksjoner mot. Sanksjonene bør innføres åpent og demonstrativt, etter klare kriterier. Norge kunne ta initiativet til å etablere multinasjonale kommisjoner for å etterforske grove brudd på menneskerettighetene. Kommisjonene kunne se nærmere på menneskerettighetsbrudd ikke bare i Russland, men også i land som Kina, Turkmenistan og Iran.

Lederne i Kreml vil selvsagt ikke sitte med armene i kors. De vil snart gi igjen med samme mynt. Og det er her vi kommer tilbake til mitt hovedspørsmål: Hva er Norge villig til å ofre for å forsvare sine egne idealer? Jeg oppfordrer dere til å handle og ikke være redde! På lang sikt kan ikke Putin vinne kampen for frihet. Ord må følges opp av handling. Hvis man ikke kan handle, er det bedre å forholde seg taus. Det ville i det minste være mer redelig.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen