Det er ikke tilfeldig når Kasakhstan i disse dager nærmest kanoniserer sin store poet og tenker, Abai Kunanbayev, 175 år etter hans fødsel. For nasjonsbyggingen og den kulturelle selvfølelse i denne unge, selvstendige staten i Midt-Asia med 8000 km grense mot Russland i vest og nord, og Kina som nabo i øst, er nasjonaldikteren levendegjøringen av landets egen historie.

Mange kasakhstanere opplevde innlemmelsen i Sovjetsamveldet som traumatiserende. Så vel kulturen, historien, som språket ble korrumpert av sovjetisk politikk og styre. Med dyrkelsen av Abai har man knaggen som gjør det lettere å gjenvinne landets egen identitet. Derfor har Abais liv og lære fått en renessanse. Poeten og tenkeren var opptatt av at vitenskap og utdanning var nøkkelen for en nasjon som ville lykkes.

Selv regnes han som far til språket i Kasakhstan. Dette er et av de turkotatariske språk, og er på vandring fra kasus-språkene til de analytiske språk. I moderne tid ble den svenske diplomaten Gunnar Jarring en fremtredende ekspert på de turkotatariske språk i Norden. Men han ble mest kjent som utsending til Midtøsten for FNs generalsekretær.