ALVORLIGE HERRER:  John Kerry og Sergej Lavrov på pressekonferansen i Genève fredag 9. september, der den nå brutte våpenhvileavtalen i Syria ble kunngjort. Foto: Xinhua / Sipa USA / Scanpix NTB
ALVORLIGE HERRER:  John Kerry og Sergej Lavrov på pressekonferansen i Genève fredag 9. september, der den nå brutte våpenhvileavtalen i Syria ble kunngjort. Foto: Xinhua / Sipa USA / Scanpix NTBVis mer

Russland og USA fôrer verden med vås

Våpenhvileavtalen i Syria var en illusjon. Etter tomme ord fra Genève lastes bombeflyene nå opp igjen for fullt.

Kommentar

– I dag kunngjør USA og Russland en plan som vi håper vil redusere volden, begrense lidelsene og føre til nye forhandlinger om fred og en politisk overgang i Syria, sa USAs utenriksminister John Kerry en sein kveldstime i Genève for drøye to uker siden. Hans russiske motpart Sergej Lavrov var også ute med positive toner og garanterte at Syrias president Bashar Assad ville respektere den inngåtte våpenhvileavtalen.

UNDER DE TI timer lange forhandlingene forsynte amerikanerne russiske journalister med pizza, mens russerne serverte amerikanske reportere vodka. Her skulle tydeligvis alt gjøres for at verdenspressen skulle ta imot våpenhvilebudskapet med en positiv holdning. Men så enkelt var det neppe, og det visste nok herrene Kerry og Lavrov også.

Ei uke etter våpenhvileavtalens sammenbrudd er det all grunn til å se nærmere på innholdet og det som har skjedd etterpå. Her kommer ikke Russland og USA ut i et særlig godt lys.

DJEVELEN LIGGER i detaljene, heter det i et kjent ordtak. I Genève-avtalen trengte man ikke bare å gå til detaljene for å finne kimen til fortsatt djevelskap.

Russland og USA skulle sammen bekjempe den såkalte islamske stat, IS, og islamistgruppa Jabhat Fateh al-Sham (den tidligere Nusra-fronten), het de i de optimistiske tonene fra den sveitsiske forhandlingsbyen. Midtøsten-eksperter ante allerede da at dette ville komme til å gå skeis. Det var russerne som presset på for å bombe Jabhat Fateh al-Sham (Den syriske erobringsfronten). Amerikanernes lyst til å bombe denne gruppa var og er ikke mindre enn russernes, men problemet er erobringsfrontens samarbeid med mer moderate militser som Den frie syriske hær, FSA. Jabhat Fateh al-Sham er den største og den militært mest effektive av militsene som slåss mot president Assad. Uten disse islamistsoldatene vil motstanden mot det syriske regimet falle sammen som et korthus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette visste nok både John Kerry og Sergej Lavrov på forhånd. Hvordan kunne de så bli enige om en våpenhvileavtale? Var alt bare et spill for galleriet? Mye tyder på det, for hvordan skulle man skille Jabhat Fateh al-Sham fra resten av opposisjonsgruppene når de slåss sammen på bakken? Skulle russere og amerikanere plukke ut soldat for soldat og stille dem i hver sin rekke?

IKKE UVENTET sa Jabhat Fateh al-Sham nei til våpenhvileavtalen, mens gruppas moderate støttespillere nærmest tryglet om å la situasjonen forbli status quo. Det ble den også, og dermed hadde president Assad fått et påskudd til ikke å overholde overenskomsten. Og dette skulle liksom ikke Kerry og Lavrov se for seg den skjebnesvangre septemberkvelden i Genève?

Legg så til at verken Assad, FSA eller noen av de andre opprørsgruppene fikk delta i våpenhvileforhandlingene. Heller ikke var de utenlandske sponsorlandene som på hver sin side fører stedfortrederkrig i Syria, til stede. Det komplette krigskaoset kan ikke løses ved at utenriksministrene fra en supermakt og en wannabe-supermakt sitter sammen rundt et forhandlingsbord.

Det gikk som det måtte gå, men det var bombeangrep som førte til den endelige våpenhvilekollapsen. Først bombet den amerikansk-ledede koalisjonen en syrisk hæravdeling utenfor byen Deir ez-Zour. Deretter ble en syrisk kolonne med mat, vann og medisiner angrepet i den opprørskontrollerte delen av Aleppo. Alt pekte mot at dette var en russisk ugjerning.

USA SKYLDTE på feilbombing og beklaget drapene på de mellom 60 og 90 syriske soldatene. Målet var IS, het det. Det sier seg nesten sjøl at amerikanerne ikke ønsket at Assad-soldater ble bombet i en tid der våpenhvileavtalen sto på spill. På en annen side er det ganske så uforståelig at den såkalte koalisjonen, som har bombet dette området i måneder, ikke visste hvor syrerne befant seg i krigsteateret. Men russernes tilbakevisninger av det som kan være en krigsforbrytelse i Aleppo, var langt mindre overbevisende.

På videoer fra åstedet der 18 lastebiler med nødhjelp ble bombet sønder og sammen kan man høre folk skrike «helikopter» og «fly». En vanlig prosedyre i russiske-syriske bombeangrep er at syriske helikoptre innleder angrepet, mens russiske bombefly tar seg av resten. Men russerne ville ikke være med på at de sto bak og kom med flere forklaringer: angrepet ble utført av bakkestyrker, IS var gjerningsmennene, en amerikansk drone var observert i nærheten av åstedet. Midt opp i alt dette offentliggjorde russiske myndigheter en video som angivelig skulle vise at et «terroristkjøretøy» påmontert en grovkalibret granatkaster befant seg midt i rekka av lastebiler med nødhjelp. Var dette en innrømmelse av at de sto bak likevel?

KAMPEN OM sannheten fortsatte i FN i forrige uke. Mens Sergej Lavrov talte til forsamlingen som en byråkrat uten empati, mistet John Kerry en stund den diplomatiske fatningen da han blant annet hevdet at Lavrov befant seg i «et parallelt univers». Plutselig var ikke de to utenriksministrene så gode venner lenger.

Nå er vi tilbake til fasen der Russland og USA angriper hverandre verbalt. Mens millioner av syrere lider, kan vi vente mer tøvprat og nye propagandaløgner.