Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Russland pumper opp Kinas muskler

Strategisk partnerskap mot USAs planer om rakettskjold og verdenshegemoni.

Russland er blitt Kinas viktigste leverandør av moderne våpensystemer. Slagkraftige nye russiskproduserte marinefartøyer, missiler og kampfly gir Kina større muskler i Stillehavsområdet. Krav på øygrupper, kombinert med større pågåenhet fra den kinesiske marinen og to Taiwan-kriser de siste årene bekymrer både USA, Japan og ASEAN-land.

Som nabo til Russland har Norge orkesterplass til det meste av det som skjer innenfor marinesamarbeidet mellom de to stormaktene.

I fjor høst leverte Russland den siste av to moderne missil-destroyere av «Sovremenny»-klassen til Kina til en samlet pris på 800 millioner dollar. Kjøpet fikk marineledelsen i Japan, Sør Korea, USA og de øvrige land i Asia til å spisse ører. De to fartøyer, som nesten er for kryssere å regne, betyr en viktig tilvekst for den kinesiske marinen. De er nesten dobbelt så store som Kinas største destroyere og får en formidabel slagkraft både mot fly, overflatefartøyer og ubåter. Med hvert sitt russiske Kamov- helikopter ombord øker fartøyenes slagkraft og rekkevidde betydelig. Mest avgjørende er at de også får de supersoniske russiske SSN-22 («Sunburn») anti-skip-missiler med en rekkevidde på over 100 km.

Hver av destroyerne skal bære åtte stykker av disse «skipsdreperne» som kan få selv den mektige amerikanske 7. flåte i Stillehavet til å skifte taktikk. Til tross for at amerikanske krigsskip er bygget for å motstå direkte missiltreff, vil det være en alvorlig affære å bli truffet av en «Sunburn». Det gjelder også for et hangarskip.

Kina produserer dessuten russiske SU-27 jagerfly på lisens, i tillegg til at man har kjøpt ytterligere 10 Kamov-helikoptre av samme type som skal på «Sovremenny»-destroyerne.

Som et ledd i flåtemoderniseringen har Kina tidligere kjøpt fire russiske ubåter og har nå over 50 ubåter. Men mesteparten av flåten på ca. 800 fartøyer (på over 1 million tonn) er gammeldags. I tillegg til kjøpene av russiske fartøyer bygger kineserne nye helikopterbærende destroyere, nye fregatter og ubåter. Ifølge etterretningskilder selger ikke Russland den kinesiske marinen det samme moderne utstyret som russerne selv har, men noe som er litt eldre modell.

Det politiske bakteppet for nabosamarbeidet i Det fjerne østen er det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina. Grensekonfliktene ble bilagt under slutten av Jeltsins regjeringstid og begge land ønsker å være en motvekt mot USAs hegemoni etter den kalde krigen. Begge land er mot USAs ønske om å bygge «rakettskjold». Siden USA har satt bom for å selge moderne konvensjonelle våpen som følge av Kinas brutale nedslåing av Tienanmen-demonstrasjonene i 1989, har Russland blitt en stadig viktigere våpenleverandør. Men ifølge «Defense of Japan», som utgis av det japanske forsvarsdepartementet, kan ikke russisk teknologi og våpen helt ut tilfredsstille de kinesiske ambisjonene. Men til tross for at moderniseringen har pågått siden 1985, ligger den kinesiske våpenteknologien i dag på et lavt nivå - bortsett fra enkelte sektorer, som f.eks. kjernefysiske våpen. Kina har ca. 140 bombefly med middels lang rekkevidde i tillegg til et lite antall interkontinentale raketter (ICBM) og ca. 70 raketter med kortere rekkevidde. Det satses imidlertid mye på å utvikle en ny generasjon ICBM og raketter som kan skytes ut fra ubåter. Flyvåpenet har over 4000 fly. Stort sett dreier det seg om 1. eller 2. generasjon av eldre sovjetiske modeller. For å komme opp på høyden utvikler man flere nye typer av kampfly og kjøper tankfly og AWACS- systemer for luftovervåking.

Hæren med sine 1,8 millioner mann er verdens største, selv etter at den ble kuttet ned med en halv million mann de siste årene for å finansiere den militære moderniseringen. Kina har allerede inngått en avtale med Russland om å skjære ned på styrkene langs grensen. Men hverken hærens ildkraft eller mobilitet står i stil med størrelsen. Og verken hjemlig forskning og utvikling eller produksjonskapasiteten er stor nok til å dekke styrkenes behov for nye våpen. Sektoren klager dessuten over at den både mister forskere og spesialutdannede arbeidere til den raskt voksende sivile industrien.

Forsvarsbudsjettene har økt med tosifrede beløp gjennom de siste ti år - 15 prosent i 2000 - og utgjør ca. ni prosent av totalen. Kina forsikret Japan i 1997 om at forsvarsbudsjettet ikke skal overstige én prosent av BNP. Men man offentliggjør ingen detaljer om det, og vestlige analytikere antar at Kina bruker mer penger på forsvaret ved at militær forskning og utvikling holdes utenfor, mens inntektene fra våpensalg i utlandet ofte pløyes tilbake til det militære. Derimot anså Japan det som et fremskritt at Kina for første gang i 1998 utga en hvitbok om forsvaret. Dette øker muligheten til å kontrollere hva som skjer og hindrer mytedannelse.

Den storpolitiske utviklingen i Det fjerne østen er ikke så rolig som i Europa, ulmende Balkan-kriser til tross. Motsetningsforholdet mellom Kina og Taiwan, Nord- og Sør-Korea, India og Pakistan har stor sprengkraft. Ingen steder i verden er faren større for at atomvåpen kan bli tatt i bruk. Og alle konfliktområdene grenser til Kina. I synsranden krysser den 7. amerikanske flåte, mens Japan og Sør-Korea er under USAs atomparaply. Taiwan vil trolig også komme under den samme beskyttelse i tilfelle et angrep fra Kina.

Opprustningsspiralen ved Taiwan-stredet startet igjen da Kina kjøpte en skvadron SU-27 jagerfly fra Russland først på 1990-tallet, og Taiwan svarte med å kjøpe F-16 jagerfly fra USA. Etterpå har spiralen fått mange omdreininger, inklusive en rekke kinesiske rakettbatterier.

Kinas militære treningsmønster, doktriner, retorikk og våpenkjøpene fra Russland har alle fokus på Taiwan som krigsscenario. Magasinet Time kaller Taiwan-stredet for verdens farligste sted, mens «Foreign Affairs» kaller USAs offisielle diplomatiske forbindelser med Kina og ditto uoffisielle med Taiwan for vår tids mest kompliserte balansegang. Kina viser større utålmodighet fordi Taiwan ikke vil forhandle om gjenforening og at øya politisk glir lenger unna for hvert år. Demokratiseringen og «taiwaniseringen» på øya skyter fart, mens Kinas kommunistiske system stort sett har vært uforandret siden 1949. Beijing føler at tiden ikke er på sin side og skjerper ordbruken.

Mens Taiwan-spørsmålet bygger seg opp, er Japan bekymret over at den kinesiske marinen begynner å utvide sitt operasjonsområde og har forsterket sine støttepunkter på Spratly- og Paracel-øyene, som flere ASEAN- land gjør krav på. Kina gjør også krav på de ubebodde Senkaku-øyene, som Japan sier er japanske. I 1999 sendte Kina for første gang en marinestyrke til øygruppen og etterpå har den generelle kinesiske marineaktivitet økt rundt Japan.

Men man må ikke la fantasien løpe av med seg. Til tross for sine atomvåpen, militære modernisering, milliardbefolkning og raske økonomiske vekst kan Kina militært fortsatt sammenlignes med f.eks. Irak. Landet kan være en regional trussel, ikke en global. I Sikkerhetsrådet spiller det annen fiolin og er langt mindre på kollisjonskurs overfor vestlige interesser enn Putins Russland.

Verken USAs feilbombing av Kinas ambassade i Beograd i 1999, eller flyepisoden utenfor Hainan i vår, da et kinesisk militærfly styrtet etter kollisjon med et amerikansk spionfly, har betydd mer enn en kortvarig forverring av forholdet til Washington. Ingen drømmer om å sammenligne den kinesiske utfordring med den sovjetiske. Men mange har stor tro på at den neste generasjons kinesiske politikere, som kan begynne å overta fra 2002- 2003, kan bli langt mer reformvillige enn dagens, og at de kan se på Taiwan-spørsmålet med nye øyne.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media