Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Russland slik Anna Politkovskaja så det

Det er nesten ingen i Russland som mener at det russiske rettssystemet er rimelig og rettferdig, skrev Anna Politkovskaja. Les utdrag fra «Putins Russland».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no): - Anna Politkovskaja er vår tids helt. Den modigste blant oss. Den skarpeste blant oss. Uten henne er Russland et mørkere sted, sier Åsne Seierstad om den russiske journalisten som ble skutt og drept 7. oktober.

Cappelen gir nå ut Politkovskajas bok «Putins Russland» som pocket. Boka har et nyskrevet forord av Aage Borchgrevink, forfatter og rådgiver i Den norske Helsingforskomité.

Modig kjendis

Borchgrevink kjente Politkovskaja de siste fem årene av hennes liv. I forordet forteller han at hun ikke mistrivdes med å være en celebritet, men at hun i offentlige sammenhenger alltid presiserte, lett kokett, at hun var «journalist, bare journalist.»

Borchgrevink mener Politkovskaja hadde «mot til å risikere livet, men også mot til å møte mennesker og ta deres historier inn over seg»:

- Møtet med menneskene bandt henne til oppgaven. Det er få journalister som besitter begge former for mot. Det er enda færre journalister som har maktet å fortsette sitt arbeid i syv samfulle år i en av de verste og mest håpløse konfliktsoner i nyere tid (...)

Sta og heftig

Når Anna orket å fortsette arbeidet, skriver Borchgrevink, var det fordi hun trodde journalistikken hennes kunne endre Russland. Dessuten var hun sta, og hadde et heftig temperament.

- I dag vet jeg at selv om Anna ved noen tilfeller kunne forenkle saksforhold, og selv om artiklene hennes kunne være skingrende i tonen, var hun en svært grundig og skikkelig journalist som hadde rett i sine analyser. Anna var simpelthen et av de mest troverdige vitnene til angrepet på det frie ord og menneskerettigheter som har kjennetegnet Vladimir Putins tid som leder for Russland, skriver Borchgrevink.Les utdrag fra «Putins Russland»:

Innledning

Denne boken handler om Vladimir Putin, men ikke slik han vanligvis blir betraktet i Vesten. Ikke gjennom rosafargede briller.

Hvorfor er det vanskelig å opprettholde den rosenrøde synsvinkelen når man står overfor virkeligheten i Russland?

Fordi Putin, som er et produkt av landets dystreste etterretningtjeneste, ikke har klart å skille seg fra sin opprinnelse, slik at han fremdeles oppfører seg som en oberstløytnant i det sovjetiske KGB. Han er fremdeles travelt opptatt med å sortere unna sine frihetselskende landsmenn, og han insisterer fortsatt på å knuse friheten, akkurat som han gjorde tidligere i sin karriere.

Denne boken handler også om det faktum at ikke alle i Russland er villige til å finne seg i Putins oppførsel. Vi vil ikke være slaver lenger, selv om det er dette som passer Vesten best. Vi forlanger vår rett til å være frie.

Denne boken er ikke en analyse av Putins politikk. Jeg er ingen politisk analytiker. Jeg er bare et menneske blant mange, et ansikt i mengden i Moskva, Tsjetsjenia, St. Petersburg og andre steder. Dette er mine følelsesmessige reaksjoner, klort ned i margen av livet slik vi lever det i dagens Russland.

Det er for tidlig å stille seg på avstand, slik man må gjøre hvis man vil analysere lidenskapsløst. Jeg lever i nåtiden og skriver ned det jeg ser.

(...)

Vår nye middelalder, eller: Hele Russlands krigsforbrytere

Vi har for tiden to slags krigsforbrytere i Russland. Forbrytelsene deres henger sammen med den andre krigen i Tsjetsjenia, som begynte i august 1999, akkurat idet Vladimir Putin ble utnevnt til statsminister. Krigen, som preget hans første presidentperiode, pågår fremdeles.

Alle tiltalene for krigsforbrytelser har hatt ett trekk felles: Resultatet har vært avgjort på ideologisk grunnlag, ikke juridisk. «Inter armas silent leges.» I krigstid tier lovene.

De som ble funnet skyldige, er blitt dømt – ikke etter en rimelig og rettferdig rettergang, men i overensstemmelse med de ideologiske vinder som i øyeblikket blåste fra Kreml.

Den første typen krigsforbrytere er de menneskene som virkelig har vært med på å kjempe i en krig. På den ene siden har vi medlemmer av den russiske hær som har vært engasjert i en såkalt antiterroroperasjon i Tsjetsjenia. På den annen side har vi de tsjetsjenske kampsoldatene som motsetter seg dem.

De førstnevnte blir renvasket for de forbrytelsene de har begått; de sistnevnte blir tillagt forbrytelser uten særlig hensyn til lov og rett. De førstnevnte blir frifunnet av rettssystemet selv når det foreligger åpenbare beviser på skyld (det er sjelden, ettersom påtalemyndigheten vanligvis ikke gjør noen forsøk på å samle beviser mot dem). De sistnevnte får de strengest mulige dommene.

Den mest kjente saken som er blitt ført for en føderal rett, gjelder oberst Budanov, øverstkommanderende for det russiske forsvarsdepartementets 160. stridsvognregiment.

26. mars 2000, den dagen da Putin ble valgt til Russlands president, bortførte, voldtok og myrdet Budanov en 18 år gammel tsjetsjensk pike, Elza Kungajeva, som bodde sammen med foreldrene sine i landsbyen Tangi-Tsju. Budanovs regiment var midlertidig utplassert i utkanten av landsbyen.

Den mest kjente saken mot en tsjetsjener gjelder Salman Radujev. Han var en velkjent tsjetsjensk feltkommandant, en brigadegeneral som hadde stått for terroroverfall siden den første krigen i Tsjetsjenia, da han hadde kommandoen over det som ble kalt general Dudajevs hær. Radujev ble tatt til fange i 2001, dømt til livsvarig fengsel og døde under mystiske omstendigheter i høysikkerhetsfengselet i Solikamsk. Solikamsk er en beryktet «fengselsby» med saltgruver i Permprovinsen i Ural. Byen har vært benyttet som forvisningssted helt siden tsartiden. Radujev var et symbol på dem som kjempet for tsjetsjenernes frihet fra Russland. Det finnes mange rettssaker som minner om saken mot ham; som regel blir de ført for lukkede dører for å skjule opplysningene for offentligheten.

Det er ofte uklart hvorfor dette er nødvendig. Av og til er det, med store vanskeligheter og i ytterste hemmelighet, mulig å få tilgang til rettsprotokollene fra saker mot tsjetsjenske kampsoldater. De tiltalte blir funnet skyldige uten at man kaster bort tid på innhenting og vurdering av beviser.

Følgelig får ingen i den første kategorien som anklages for krigsforbrytelser, noen rimelig og rettferdig rettergang, enten de er føderale russere eller tsjetsjenere. Når dommen er avsagt, blir de tsjetsjenske kampsoldatene sendt til avsidesliggende arbeidskolonier og fengsler, hvor de ikke overlever lenge. Meningsmålinger viser at selv de som støtter regjeringen og presidentens krigføring i Tsjetsjenia, tror at man har «kvittet seg med» dem på befaling fra myndighetene. Det er nesten ingen i Russland som mener at det russiske rettssystemet er rimelig og rettferdig. Nesten alle tror at rettsvesenet er underlagt regjeringens utøvende gren.

Den andre typen krigsforbryter er den personen som tilfeldigvis befant seg på galt sted til gal tid, folk som ble overkjørt av historiens tunge vogn, folk som ikke er kampsoldater, men som bare tilfeldigvis er tsjetsjenere når man har behov for noen som kan kjennes skyldige. Islam Hasuhanov er et typisk tilfelle. Alt ved hans sak smaker av Stalins utrenskninger, som nådde sitt høydepunkt i 1937. Vitneuttalelser blir banket ut av folk, tortur og psykofarmaka brukes for å knekke tiltaltes vilje. Denne helvetesveien har de fleste tsjetsjenere gått som ikke bare har befunnet seg i FSBs torturkammere, men også er blitt torturert av alle de andre sikkerhetsorganisasjonene som farer omkring i Tsjetsjenia. Folk ble torturert av lakeiene til avdøde Ahmat-Hadji Kadyrov som ledet den Moskvatro marionettregjeringen i Tsjetsjenia inntil han ble myrdet, de blir torturert på de militære kommandopostene, i hull på hæravdelingenes områder og i politistasjonenes isolatceller.

Alt dette blir samordnet og ledet av FSB. Dette er Putins folk, de nyter godt av Putins støtte, og de iverksetter Putins politikk.

Hentet fra boka «Putins Russland» av Anna Politkovskaja
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Copyright: J.W. Cappelens Forlag AS
Gjengitt med tillatelse fra forlaget

  • Les Dagbladet.no/litteratur
    Hver mandag sender Dagbladet ut nyhetsbrevet Litteraturavisa, med nyheter fra inn- og utland. Meld deg på:
    litteraturavisa kulturavisa
    Navn:
    E-post:
«JOURNALIST, BARE JOURNALIST»: Anna Politkovskaja mistrivdes ikke som verdenskjent journalist, men gjentok at hun bare var journalist.
KRITISERTE STYRET: Anna Politkovskaja skrev kritisk om Russland og Vladimir Putin. Det kostet henne trolig livet.