NÅR IKKE TIL TOPPS: Alt dette strevet med å bytte ut positive prøver og klisse med urinprøver i dulgte bakrom, bare for å se utøverne slentre inn til middelmådige plasseringer, skriver innleggsforfatteren om russiske idrettsprestasjoner. Foto: Alexei Nikolsky / AP / NTB scanpix
NÅR IKKE TIL TOPPS: Alt dette strevet med å bytte ut positive prøver og klisse med urinprøver i dulgte bakrom, bare for å se utøverne slentre inn til middelmådige plasseringer, skriver innleggsforfatteren om russiske idrettsprestasjoner. Foto: Alexei Nikolsky / AP / NTB scanpixVis mer

Debatt: Russland og doping

Russland stiller doping i vanry

McLaren-rapportene dokumenterer at russerne har bedrevet omfattende systematisk og organisert arbeid for å skjule positive dopingprøver. 

Meninger

Det er ikke småtterier vi leser om. Etterforskernes funn omfatter de fleste store idrettsgrener, og i perioden 2012–2015 har de funnet cirka 650 tilfeller der utøvere har avlagt positive prøver og der prøvene er forsvunnet slik at utøverne slapp unna avsløringer og straff. Da må det være skuffende for Russland, rent dopingfaglig, at de ikke oppnår bedre resultater.

SKRIBENT OG KONSULENT: Roger Klev.
SKRIBENT OG KONSULENT: Roger Klev. Vis mer

Basert på rapportene, sammenholdt med resultatlister for perioden, kan vi nemlig se at russerne ikke bare har stilt idretten, men også dopingen, i vanry. Her er noen eksempler på underprestasjoner: 139 av tilfellene av skjulte positive prøver er i friidrett. Dette er veldig mange, og med en dopingeffekt som lever noenlunde opp til forventningene burde de dominert toppen av resultatlistene i friidrett denne perioden. Men nei.

På hjemmebane i VM i Moskva i 2013 gjorde de det riktignok bra med å bli nest beste nasjon, bare slått av USA i antall medaljer. To år senere skulle man jo tro at effekten var enda bedre, men nei. Russland raser ned til å bli bare niende beste nasjon i VM i 2015. De vant bare fire medaljer og ble knust av USA (18 medaljer), Kenya (16) og Jamaica (12), for å nevne noen.

Alt dette strevet med å bytte ut positive prøver og klisse med urinprøver i dulgte bakrom, bare for å se utøverne slentre inn til middelmådige plasseringer. Og hvis russiske langrennsløpere var dopet for eksempel i tilknytning til Ski-VM i Falun i 2015, bør de ansvarlige for arbeidet virkelig stramme seg opp og ta en runde med seg selv: Russland tok bare to medaljer totalt, mens Norge som suverent beste nasjon tok 20 medaljer. En nasjon som er villig til å organisere for doping blir altså most i filler av en gjeng norske astmatikere.

I vinter-OL i Sotsji gikk det totalt sett mye bedre for vertsnasjonen Russland, de ble beste nasjon med 33 medaljer. Men flere andre nasjoner er like bak, blant annet Norge med 26 medaljer. Og i langrenn fikk Russland fire medaljer på hjemmebane, Norge fikk ni, Sverige ti.

Det siste eksempelet er skiskyting, der 31 løpere ifølge avisene er nevnt i rapportene som en del av svindelen, mens sju løpere er under konkret etterforskning. I sesongen 2011/2012, året før perioden McLaren-rapportene omfatter, var Russland beste skiskytternasjon både på herresiden og damesiden.

I årene etter, det vil si i den perioden der rapporten dokumenterer at Russland understøtter doping av egne utøvere, faller de jevnt på lista over verdens skiskytternasjoner. De har noen gode utøvere, men ut fra hva de måtte ha begrunnet håp om basert på dopingarbeidet, er resultatutviklingen skandaløs både for dopingledere og for det dopingfaglige miljøet.

Kort sagt; enten er russerne bedre på konspirasjonsfaget enn dopingfaget, eller så er kanskje en interessant, men utilsiktet effekt av McLaren-rapportene at de mer generelt gir grunn til alvorlig tvil om effekten av doping?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook