Russlands ambisjoner

I midten av august erklærte president Putin at Russland hadde gjenopptatt flygninger med strategiske bombefly på fast basis. Flygningene har vakt en viss oppsikt. Mange har tolket dette vedtaket som et uttrykk for at Russland søker tilbake til den stormaktsposisjon landet hadde under Den kalde krigen. Dette kan synes å være en riktig tolkning. Putin selv rettferdiggjorde gjenopptakelsen av flygningene blant annet med at Russland ensidig hadde oppgitt denne typen flygninger i 1992, men «at flere andre land dessverre ikke hadde fulgt Russlands eksempel». Russland føler seg i mange henseender maktesløst og ignorert i internasjonal topp-politikk, og ledelsen i Kreml håper kanskje at tiltak som dette kan være med på å få andre land til igjen å behandle Russland som en stormakt. Men bak gjenopptakelsen av flygningene ligger det mer enn et ønske om å vinne tilbake stormaktsstatus. En nærmere analyse indikerer at det i hvert fall finnes tre andre, og kanskje like viktige, grunner til denne beslutningen.

Russiske militære har for det første grundig studert luftkampanjene under Natos bombing av Jugoslavia våren 1999 og USAs invasjon av Irak i 2003. En lærdom fra disse kampanjene er at strategiske bombefly vil være en meget sentral komponent i framtidige kriger, og at det ikke er noen grunn til å reservere dem bare for den rollen de hadde som atomvåpenbærere under Den kalde krigen. Strategiske bombefly vil derfor være en prioritet for det russiske forsvaret framover.

Gjenopptakelsen av de strategiske flygningene kan for det andre skyldes frykt for å miste evnen til å gjennomføre dem. Ifølge russiske medier deltok det under flygningene til Alaska og Guam i Stillehavet i sommer to «unge ekvipasjer» – dvs. nyutdannete piloter som ikke hadde deltatt på slike flygninger før. Dette tyder på at de fleste av mannskapene som i dag utfører flygningene er de samme som før 1992, og at det var på tide at disse lærte fra seg sine ferdigheter før de ble pensjonert.

Begrunnelsen for disse flygningene vil for det tredje være et ganske annet enn tidligere. I sovjettiden var formålet først og fremst å trene mannskapene på å fly ut til posisjoner hvorfra flyene skulle kunne ramme motstanderes territorium med atomraketter i tilfelle en storkrig. I dag er det ganske andre scenarier for bruk av flyene. Putin sa i sin redegjørelse at de skal operere i områder der Russland har betydelig økonomisk aktivitet eller skipsfart. Sentralt både i denne sammenhengen og i de senere årenes luftkampanjer står bruken av flyene som plattformer for kryssermissiler. Å utstyre flyene med det nyeste russiske kryssermissilet er derfor en prioritert oppgave i Russlands oppgradering av det strategiske flyvåpenet.

De strategiske flygningene gir Russland en særstilling ved siden av USA. De lar seg godt bruke til å styrke landets selvbilde og markere nasjonale ambisjoner overfor omverdenen. Flygningene er kanskje det synligste uttrykket for satsingen på forsvaret under Putin. De er ett eksempel blant flere på at Russland tar opp igjen militære aktiviteter som den økonomiske nedgangen på 90-tallet hadde satt en stopper for. De siste årene har det jevnlig kommet rapporter om hyppigere og mer omfattende russiske militærøvelser. Det meldes stadig om nye materiellanskaffelser i forsvaret, og russisk våpeneksport øker.

Vilje til å satse på forsvaret har vært et viktig element i den politikken Putin har ført. Russland har hatt en betydelig, sammenhengende økonomisk vekst siden 1999. I samme periode har landet hatt en reell økning i bevilgningene til forsvaret. Forsvarsbudsjettet for 2007 utgjør ca 2,8 prosent av BNP. Russland ligger med dette godt over gjennomsnittet i Nato-land. Den økonomiske veksten har siden oppgangen startet vært på over 6,5 prosent i året. Den vil sannsynligvis falle noe i årene framover, men om forsvarets andel av BNP opprettholdes, er det likevel grunn til å vente solid styrking av forsvaret. Et viktig element i forsvarssatsingen er et program for materiellanskaffelser for årene 2007–2015 på nærmere 5000 milliarder rubler; ca 1150 milliarder kroner i dag.

Men selv om budsjettøkningene er store, er det likevel grunn til å tvile på at de vil være tilstrekkelige for å realisere svært ambisiøse mål. To spesielle forhold som skaper usikkerhet er tilstanden i russisk forsvarsindustri og arbeidet med å bemanne deler av forsvaret med vervet personell. Ingen kan med noen grad av sikkerhet si hvor mye det vil koste å sette forsvarsindustrien i stand til å produsere det forsvaret trenger. Store deler av produksjonsapparatet er nedslitt, det er mangel på kompetent arbeidskraft, og forskning og utvikling har vært sterkt forsømt – teknologisk har mye av russisk forsvarsindustri blitt liggende langt etter forsvarsindustrien i vestlige land. I tillegg gjør lav lønn og generelt lite fristende arbeidsvilkår det vanskelig for forsvaret å konkurrere om arbeidskraft. Målene for verving av personell kan medføre økte lønnsutgifter som vil sprenge kalkylene for finansiering av andre oppgaver, som for eksempel våpenkjøp. Og som i resten av det russiske samfunnet reduseres ressursgrunnlaget pga. omfattende svinn gjennom korrupsjon og underslag.

I en slik sammenheng blir gjenopptakelsen av strategiske flygninger et forholdsvis lite løft. Flyene hadde Russland fra før, de måtte bare settes i stand til bruk, og kostnadene ved dette var begrensede. Det er slutt på pengemangelen som tidligere gjorde at flyvåpenet ikke hadde drivstoff til å øve. Strategiske flygninger øker synlighet og tydeliggjør ambisjoner, men de representerer ingen fornyelse av russisk militærmakt. Å modernisere det russiske forsvaret og gjøre det til et egnet instrument når det gjelder de sikkerhetsutfordringer Russland står overfor i dag, vil kreve langt mer.