Russlands grenser

Blir det full krig i Kaukasus? Neppe. Russland har fått konsolidert en uryddig grense, Georgia har bokstavelig talt fått se hvor grensen går, og det samme har USA. I og med at Russland neppe er ukloke nok til å utvide sin offensiv, har vi et fait accompli. Om Russland mot formodning skulle utvide operasjonen, vil det nok skje i Abkhazia, der landet allerede er svært godt innarbeidet, og ikke i form av en marsj mot Georgias hovedstad Tbilisi.

Russland holder Sør-Ossetia, som er en del av Georgia. Dette er i utgangspunktet en suverenitetskrenkelse. Georgia har hatt en vanskelig oppgave siden Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1992 - for vanskelig. Å gjøre gode georgiske borgere av minoriteter som ossetere og abkhazere i en situasjon der disse minoritetene har spiltpå lag med et sultent Russland, er blitt for mye for georgierne. I stedet for å avskrive de to minoritetene, har Georgia spilt et høyt spill der hovedingrediensen har vært å bringe minoritetsområdene som har glidd tilbake til Russland ved å hente USA så langt inn i Kaukasus som mulig. Politikken har inkludert forsøk på å gjenvinne kontroll over tapte områder, konfrontasjon med Russland og forsøk på å bli en del av NATO. Georgia har opparbeidet adskillig sympati i vesten, og står på NATOs venteliste. Den umiddelbare grunnen til at kamphandlingene har spredningspotensial, er at Georgia ser dette som en konflikt med et autoritært Russland som var Georgias imperieherre fra 1801 til 1992, og som ikke vil la Georgia utvikle seg i en demokratisk, vestlig retning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Faren for at konflikten kan spre seg, skyldes Vestens interesse for nye demokratier. Spredningsfaren kunne ha vært adskillig større. På NATOs siste toppmøte gikk USA inn for at Georgia skulle bli NATO-medlem. Det var Tyskland og Frankrikes fortjeneste at så ikke skjedde. Vi kommer nå til å få en debatt der de amerikasnke republikanerne kommer til å anklage Tyskland og Frankrike for å ha ansvaret for situasjonen i Kaukasus. Den amerikanske administrasjonens argument kommer til å være at om Georgia hadde vært NATO-medlem, ville medlemskapet ha avskrekket Russland tilstrekkelig til at invasjonen i Sør-Ossetia ikke ville ha funnet sted. For Bush-administrasjonen dreier dette seg om å gjøre verden sikker for det den kaller demokrati. Mot dette kommer Tyskland og Frankrike, og vel de fleste europeere, til å peke på at man slett ikke kan vite om Russland ville ha blitt avskrekket om Georgia hadde blitt NATO-medlem. Nå når Georgia ikke er det, er muligheten for å hindre at konflikten sprer seg til tredjeparter (les vestlige land) mye mindre enn den ellers ville ha vært. For Europa var NATOs nei til Georgia klok tilbakeholdenhet. For amerikanerne vil det nok se ut som et resultat av det europeisk unnfallenhet. Europa tenderer til å se denne konflikten som et uheldig, men sannsynligvis uungåelige og forbigående utslag av Russlands autoritære politikk.

For Russland dreier dette seg om å konsolidere statsdannelsen etter Sovjetunionens fall, og om å beholde et bufferområde i Kaukasus mot Vesten, men også mot Iran og Tyrkia. Frem til 1992 var Nord-Ossetia et av de 89 føderasjonssubjektene i Russland, mens Sør-Ossetia var et autonomt område i Georgia. Slik hadde det vært i 70 år, siden Stalin, som selv var halvt osset, foresto delingen. Det skal ikke stikkes under stol av ossetene selv var lite førnøyd med delingen. Ossetene har stort sett vært vendt mot Russland, ikke mot Georgia. En folkeavstemning i Sør-Ossetia ville nok gå i favør av gjenforening med Russland. Ossetene blir sannsynligvis mer fornøyd med å være samlet i Russland, enn de har vært med situasjonen før Russlands invasjon.

Interesser formes av historiske erfaringer, ikke av geografi. Russlands erfaringer med folkene langs disse grensene har spilt en helt sentral rolle i å forme hva det vil si å være russer, og dermed også for hva Russland er. Ossetene har nemlig en lang og gloriøs historie som ett av en rekke steppefolk som trakk vestover i den perioden da dagens Russland vokste frem.

Hvert nytt steppefolk som presset seg vestover, tok land fra de foregående, og drev dem mot de områdene som skulle bli Russland. Russernes forgjengeres måte å forholde seg til disse steppefolkene på, var å bruke de fortrengte til å holde nykommerne unna. Resultatet er at russerne selv i århundre etter århundre var aliert mot enkelte steppefolk mot andre, at at det var inngifte og kulturutveksling i stor skala. Da mongolene forsvant omkring 1500 og det begynte å danne seg en stat omkring Moskva, tok denne staten deler av sin legitimitet fra det faktum at den var mongolenes arvtager. Flere av de fremste adelige familiene i den imperiale perioden som fulgte, var av mongolsk og tatarsk avstamning. Russere opplever tatarer, osseter, kalmyker (etterkommere efter mongoler) som en rendyrket variant av en side av sin egen fortid. De er andre, men de er overhodet ikke fremmede i betydningen ukjente. De har en sentral plass i en statsdannelse som er spesiell nettopp fordi den vokste frem i spenningsfeltet mellom steppene og det som skulle bli Europa.

Hvordan denne konflikten kommer til å utvikle seg, avhenger av hvor langt Russland vil presse sin militære fordel, og hvor uforsonelig Georgia vil være. Georgias uforsonlighet vil sannsynligvis bli bestemt av hva slags signaler som kommer fra USA, og i mindre grad fra Europa. Dette er det viktigste, og klart for de fleste. Det er imidlertid en forvanskende faktor at Russland også opplever konflikten - og for oss som først og fremst ser et stort land herse med et lite er dette lett å glemme - som en konsolidering av Russland som stat, og at dette er en type konsolidering som russere har holdt på med siden den spede begynnelse på sin egen forhistorie. For Russland er gjeninlemmelsen av Sør-Ossetia business as usual. I den grad landet skulle gå videre i sin aggressive politikk mot Georgia, skulle det ut fra denne logikken bli ved også å gjeninnlemme Abkhazia i Russland, ikke ved å marsjere mot Tbilisi.

Russlands politikk i Kaukasus bekrefter et bilde som er blitt klarere og klarere de siste åtte årene, nemlig at Russland er en autoritær stat. Det er helt i tråd med russiske tradisjoner å maksimere fordeler ved hjelp av makt der forholdene ligger til rette for det. Slik politikk oppleves som en bekreftelse på landets stormaktsstatus. Det som for oss er uforståelig aggresjon og unødvendig frenmmedgjøring av oss andre, er for russerne en måte å vise styrke på. At denne politikken ikke avtvinger respekt i vesten, men tvert imot fremstår som den primitives måte å få sin vilje på, synes fortsatt ikke å gjøre inntrykk på russerne. Et tradisjonelt Russland av denne typen er forholdsvis lett å håndtere. Det gjelder å ikke legge opp til samarbeidsprosjekter som bringer en i en underlegen posisjon. Forsøk på å engasjere Russland og russere i næringsvirksomhet uten at de maktpolitiske rammene er klare både for en selv og for russerne, er for eksempel neppe noen gunstig politikk. Men det ville være like misforstått å tro at vi nå er i en ny kald krig. Dette er ikke et kommunistisk Russland, men et tradisjonelt Russland, en ganske vanlig autoritær stat som det går 13 på dusinet av. Vesten har lang erfaring med å håndtere denslags. Det ville være å overvurdere Russland å se landet som en fare for verdensfreden. Nye muligheter for Støre i nordområdene vil neppe komme, men Willochs reprise på den kalde krigen kommer neppe, den heller.•Iver B. Neumann er professor i Russlands-studier ved Universitetet i Oslo. Tilknyttet Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

«EN AUTORITÆR STAT»: Det skriver Iver B. Neumann om Russland. Bildet viser ossetiske soldater i Tskhinvali mandag 11. august. Foto: Mikhail Metzel/AP/Scanpix
«EN AUTORITÆR STAT»: Det skriver Iver B. Neumann om Russland. Bildet viser ossetiske soldater i Tskhinvali mandag 11. august. Foto: Mikhail Metzel/AP/Scanpix Vis mer
Russlands grenser