SAMME SPRÅK? Russlands president Vladimir Putin snakker med Irans leder Ayatollah Ali Khamenei, i Teheran i november i fjor. Foto: AFP / NTB Scanpix
SAMME SPRÅK? Russlands president Vladimir Putin snakker med Irans leder Ayatollah Ali Khamenei, i Teheran i november i fjor. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Spillet om Midtøsten

Russlands og Irans glansbilde

Russland og Iran leder en vinnende koalisjon i Syria. Men bak glansbildet er det store interessemotsetninger.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Utenriksminister Sergej Lavrov gjorde Iran til et av hovedpoengene i sin årlige pressekonferanse ved årets begynnelse, mandag. Han advarte på det sterkeste mot USAs forsøk på å ødelegge atom-avtalen med Iran, og sa at hvis den blir ødelagt, så har Nord-Korea ikke lenger noen motiver for å snakke med omverdenen. Det betyr at ingen lenger kan stole på en avtale med USA. Lavrov kritiserte også USA for å ville splitte Syria. Han snakket med autoritet, for i Midtøsten er Russland nå en stormakt.

Mye på grunn av den strategiske alliansen med Iran i Syria. Sammen har Russland og Syria snudd krigslykken, knust IS, og gjort at president Bashar al-Assad nå er den helt dominerende politiske kraften i Syria. Da Vladimir Putin nylig var i Teheran møtte han Irans åndelige leder Ayatollah Ali Khamenei. Khamenei snakket nesten opprømt om hvordan samarbeidet med Russland kan «isolere Amerika». Det er nok riktig hvis Moskva og Teheran fortsetter å spille kortene sine riktig, og hvis USA fortsetter å gjøre seg irrelevant i regionen, med å fremme primitiv symbolpolitikk, som å flytte ambassaden sin i Israel til Jerusalem.

Men det er mange skjær i sjøen for samarbeidet mellom Russland og Iran. For er det å bevare Syrias enhet, eller å sikre Saddams makt, som er målet i Syria? Er det å gjøre Syria til en stabil sikkerhetssone, som også gir sikkerhet til Israel, som er målet? Eller er det å opprette en sjia-korridor fra Iran, gjennom Irak og Syria, til sjia-militsen Hizbollah i Sør-Libanon, for dermed å kunne legge et konstant militært press på Israel, som er målet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For dette er bare to sentrale spørsmål som skiller Russland og Iran i spillet om Syria og Midtøsten. For Russland er Syrias enhet, og ro rundt basene i Middelhavet, avgjørende, mens man har signalisert at man kan ofre Assad for å få til en politisk løsning. For Iran er Assad urørlig, han er garantisten for den sjia-innflytelsen Iran har sloss for. Forholdet til Irans erkefiende, det mektige sunni-landet Saudi-Arabia er et annet spørsmål som skiller. Det er ikke minst samarbeidet mellom Saudi-Arabia og Russland som gjør at vi nå for første gang på flere år har en oljepris på 70 dollar fatet. Det er en pris Putin ikke vil gi slipp på for noen pris, den er avgjørende for vekst, stabilitet, og ikke minst fortsatt militær satsing i Russland.

Forholdet til Israel er et tredje. For den revolusjonære preste-staten Iran er Israel en konstant ideologisk mobiliseringsfaktor. For Russland er Israel et vennligsinnet land, Vladimir Putin har besøkt landet hele tre ganger, og har god personlig kjemi med statsminister Benjamin Netanyahu. Og ingen russisk leder har noen sinne behandlet jøder - og for den saks skyld også muslimer - med større respekt enn Vladimir Putin. Både i forhold til Syria, Saudi-Arabia og Israel - og for den saks skyld også Iran - er det fleksibilitet som er stikkordet for Russlands posisjoner. En russisk kommentator kaller det «fleksibilitet som dogme».

Forøvrig ikke noe dårlig dogme. Særlig ikke sammenliknet med dogmene til USAs 45. president. For både det irrasjonelle hatet mot Iran, og det ubegripelige tøvet rundt Jerusalem som hovedstad i Israel, gjør situasjonen bare enda verre i Midtøsten.