ANNA POLITKOVSKAJA (1958-2006): Hun har mottatt en rekke priser for sin kompromissløse journalistikk. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk. Nå kommer artikkelsamlingen «Russlands tapte samvittighet» på norsk. 

Foto MØLLER/METTE Dagbladet
ANNA POLITKOVSKAJA (1958-2006): Hun har mottatt en rekke priser for sin kompromissløse journalistikk. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk. Nå kommer artikkelsamlingen «Russlands tapte samvittighet» på norsk. Foto MØLLER/METTE DagbladetVis mer

Russlands tapte samvittighet

I dag, fire år etter mordet på Anna Politkovskaja, kommer en samling av hennes artikler på norsk. Åsne Seierstad har skrevet forordet:

||| - Vi ses i Moskva!

Anna Politkovskaja var på vei inn i drosjen som skulle ta henne til flyplassen i Stockholm. Det var de siste ordene jeg hørte fra henne. Et par uker senere så jeg henne igjen i Moskva. I en åpen kiste, på et leie av blomster, med et folkehav som defilerte forbi henne.

Russland led et stort tap. Anna Politkovskaja, som landets aldri hvilende samvittighet, var brakt til taushet. De siste tekstene hennes er samlet i boka «Russlands tapte samvittighet» som nå kommer ut på norsk. De er et sterkt møte med journalisten Anna Politkovskaja, fram mot drapsdagen 7. oktober 2006.

Vi følger henne til geriljasoldater med pekende geværer og til statsledere bak tallerkener med and i aspikk, vi lytter til menn som har blitt drapsmaskiner og møter sørgende mødre.

Vi blir kjent med korrupte dommere, krigsprofitører og torturister. Og vi ser den ytterste fattigdom - åttiåringen som vasker trapper i et sekstenetasjes høyhus i Moskva for en madrass å sove på og familien i en krok i en flyktningleir. Så dukker den unge mannen som arvet farens private hær i Tsjetsjenia opp, en mann som skal prege Anna Politkovskajas artikler de siste årene før hun blir drept.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er de gruoppvekkende kontrastene som Annas Russland består av. Selv kalte hun det Putins Russland, etter presidenten som forble taus i flere dager etter at Anna ble drept. Inntil han ble avkrevd svar under et statsbesøk i Tyskland, på en felles pressekonferanse med Angela Merkel.

- Ubetydelig, var ordet han valgte å bruke om sin landskvinne.

I tekstene hun skrev trer et livsprosjekt fram. Det som slår en sterkest er respekten, og ømheten, for enkeltmennesket. Individet, som i russisk historie har måttet vike for det lederne så som staten interesser. Russland tramper på sine undersåtter, så det ikke er en våt flekk igjen, skrev Anton Tsjekhov for snart to århundre siden. Mennesker som mortres, knuses, tilintetgjøres, forsvinner. Tusenvis. Titusenvis. Hundretusener som lever miserable liv. Soldater som kjemper for et land som har plass til dem i festtalene, men ikke når de kommer hjem uten bein eller blindet.

Hoveddelen av tekstene i Politkovskajas siste bok har temaer fra Kaukasus, nærmere bestemt Tsjetsjenia. En republikk som tidlig på nittitallet brøt ut og erklærte sin uavhengighet fra Russland. Alt som skulle til var et fallskjermregiment, og opprøret ville knuses i løpet av to timer, proklamerte den russiske forsvarsministeren i 1994. Over femten år er gått, flere av dem i full krig, og selv om de direkte krigshandlingene i dag er over, lever folk med krigens arv. En bør som har blitt tung å bære. Anna Politkovskaja beskriver her bedre enn noen hva som skjer når lovløsheten rår, når våpen er den eneste makt, når myter tar over for fakta, og et samfunn korrumperes moralsk. Tsjetsjenerne sto sammen da krigen startet. Ti år senere beskriver Politkovskaja et sted der folk angir, torturerer og dreper hverandre. Et samfunn som i ytterste konsekvens leder til de sorte enkene som har mistet alt og ser hevn og uskyldiges blod som det største de kan ta med seg i døden.

Over det hele troner nettopp sønnen som arvet sin fars private hær og torturkamre. Han heter Ramzan Kadyrov, er president i Tsjetsjenia, og en av dem det stadig vendes tilbake til i spekulasjonene rundt hvem som bestilte drapet på Politkovskaja. Ingen avdekket maktmisbruk som henne, konkret, presist, med merkelapper på de skyldige. I et sterkt intervju med Kadyrov, snerrer han til henne at hun er fienden som skal skytes. - Du er fienden. Jeg skal vise deg, sier han, før hun føres ut.

Et halvt år etter drapet møtte jeg Ramzan Kadyrov i hans presidentpalass bak rekker av høye gjerder og metalldetektorer i Tsjetsjenias hovedstad, Grozny,

- Vi dreper ikke kvinner, vi elsker dem, svarte han med et flir da jeg konfronterte ham med mistankene. - Hun burde forblitt på kjøkkenet sitt, konkluderte han. Jeg brydde meg aldri om det hun skrev.

I løpet av mine år i Russland, møtte jeg Politkovskaja en håndfull ganger. Siste gang på en konferanse i regi av Olof Palmesenteret i Stockholm et par uker før hun ble drept. Konflikten i Kaukasus var temaet, og meningene, erfaringene og vitnemålene mange. Som alltid var det Politkovska som skar gjennom, som lette etter løsninger, som konkretiserte. Den siste kvelden satt vi sammen rundt bordet og samtalen sirklet rundt russisk politikk og endte opp i Moskva, dit Anna skulle fly tilbake neste morgen. - Moskva, sukket hun om byen der hun en gang hadde teatrenes og konserthusenes repertoar i hodet, - er ikke lenger annet for meg en min leilighet, mine foreldres leilighet og mine venners leiligheter. Bare der er jeg hjemme. Bare der finner jeg igjen den gamle Anna. Resten av byen er blitt nedrig, iskald og hard, sa hun og mintes ungdommens Anna, hun som studerte litteratur og disputerte med glans om sin yndlingsforfatter, poeten Marina Tsvetajeva.

Men det var ikke kjærlighetsdikt som lå på den nye Annas kontorpult i Novaja Gazeta da hun kom tilbake fra Stockholm. Der ventet dokumenter, brev fra ukjente og anonymt sendte kassetter. En av de siste videokassettene hun spilte av inneholdt et opptak der to unge menn blir torturert av tsjetsjenske sikkerhetsstyrker. En ligger på bakken, den andre sitter blødende i en bil med en kniv stukket inn ved øret. Torturistene klager over ofrenes utholdenhet. - Han vil ikke dø, helvetes geit, skurrer det på båndet, før nådestøtet settes og den ene torturisten til slutt spør den andre. - Er han ferdig nå? - Ja, ferdig.

Anna Politkovskaja skulle ikke rekke å beskrive videoen etter å ha sett den. Hun skulle ikke rekke flere reiser til Kaukasus, eller til de mange land og mennesker som ville høre historiene hennes. Hun skulle bare rekke hjem til inngangsdøren i boligblokken. Hun skulle bare rekke inn i heisen, der dørene slo igjen bak henne. Før hun rakk opp i leiligheten, fristedet, nådde tre kuler henne.