Rusten kjærlighet

Et slitent flygel, en enda mer sliten stemme og 24 norske romanser med Paus og Bjørnstad.

Når Ole Paus begynner på første vers av Edvard Grieg og John Paulsens «Til Norge» etter en morgenmyk 15 sekunders pianointro fra Ketil Bjørnstad, høres det ut som om han er blitt brått revet opp av senga etter røykstinn og whiskyflommende natt-til-17.-mai-rangel. Det er en morgenstund med mye levd liv, fra munnen til en av norsk musikks mest furete og værbitte menn.

Det låter så sårt og ydmykt, men også stolt og rakrygget - lyden av nostalgi og nærhet fra et sted hvor vår tids hovedideologi, kynismen, ennå ikke har vunnet over evnen til å elske.

Sjelfullt og nært

Det er dette som er herrene Paus og Bjørnstads prosjekt på «Kildens bredd»: å hente fram den nasjonalromantiske sangskatten fra kistebunnen og forsøke å gi disse halvannet århundre gamle sangene 2002-relevans.

Det har de eleverte svirebrødrene lyktes med, etter å ha tilbrakt noen dager på baroniet Rosendal, helt sikkert med et anstendig rødvinsarsenal bunkret opp ved siden av det småknirkete, 142 år gamle Pleyel-flygelet.

Det er blitt et sjelfullt og nært album. Grenseløst nasjonalromantisk, ja vel, men heldigvis på en kjærlig og reflektert måte, langt unna den klamme og sjåvinistiske norske 1994-romantikken. Selv når duoen våger seg på «Ja, vi elsker dette landet».

Knakende fint

Den største trusselen mot et slikt prosjekt ville vært å gå for en glanset og glatt produksjon, men det er den imperfekte ikke-produksjonen som gjør at «Kildens bredd» kommer i mål med det norske flagget til topps. Det knaker og rumler i flygelet, og Paus tilnærmer seg tekstene med en forfriskende omtrentlig presisjon. Det gir en sterk følelse av tilstedeværelse.

Stemmen til Ole Paus er mer sprukken og raklete enn noensinne når han på sitt særegne vis synger seg gjennom tekster av Welhaven, Wergeland, Bjørnson, Ibsen, Garborg og Øverland. Forunderlig nok står den utmerket som kontrast til Ketil Bjørnstads tandre og lavmælte pianohåndverk.

Nettopp denne kontrasten er middelet for å nå målet om å «ta tilbake» disse sangene og plassere dem i samtida. Norge er ikke et uskyldens land lenger, og dette er lyden av en kjærlighetserklæring til et Norge som har levd en stund.

Med denne plata er herrene Paus og Bjørnstad med på å gi den politisk ukorrekte norske nasjonalismen et bra rykte. Og det har sikkert vært intensjonen også.