Rusten Robbie

Har Robbie funnet Elton Johns kasserte overskuddslager fra åttitallet?

CD: Robbie Williams er testosteronpopens svar på Madonna - full av salgsfremkallende selvmotsigelser. Han kan være glættere og mer blankpolert enn statuene i Vigelandsparken, samtidig som han elsker å vise fram sine røffere sider. På «Nattønsket»-klassikerne «Angel», «She\'s the One» og «Feel» er han så kjærlighetscroonersk at det virker som om han ikke har et ironisk gen i hele kroppen. Så flesker han til med tullehits som «Millennium» og «Rock DJ». Robbie er blitt popstjerne fordi han kan være både blaut og macho på en gang.

Prøver å bli voksen

Derfor er det trist at han på sjettealbumet «Intensive Care» snubler og ender med begge beina godt plantet i banalitetssuppa. Der han tidligere har taklet boybandpinup-/ rockgud-/ Sinatra-imaget med glans, famler han denne gangen rundt i åttitallståka. Og nei, jeg snakker ikke om synth, goth, eller new wave. På «Intensive Care» har Robbie valgt å kopiere Dire Straits og Pink Floyd. Han er tross alt 31 år gammel nå. Det er på tide å bli voksen.

Ufokusert

Det kunne ha funket hvis Robbie ikke hadde glemt popstjerneregel nummer 1: skal du fornye deg, må du gjøre det med stil . Riktignok forsøker han på førstesporet «Ghosts» å etablere sin egen ikonstatus med åpningsstrofen «Here I stand, victorious!» , men det hele kollapser når han like etter høres ut som en vassen og ubebartet versjon av Freddy Mercury. På samme måte klinger snakkerefrenget på «Spread Your Wings» mistenkelig som Dire Straits «Romeo & Juliet», og «Make Me Pure» er steike meg klin lik Pink Floyds «Wish You Were Here». Ikke et vondt ord om de gamle klassikerne, men det er dessverre ingen pålitelig hitoppskrift å resirkulere gamle låter.

Når både vokal og låtmateriale på «Intensive Care» er like ufokusert som Elton John uten briller, blir plata bare en påminnelse om en åttitallsmentalitet man kanskje helst ville glemme.

IKKE AKKURAT TOMMELEN OPP: Dagbladets anmelder mener at Robbie WIlliams nye skive «snubler og ender med begge beina godt plantet i banalitetssuppa.»