«Rut»

Som sin navnesøster i Bibelen følger den unge enka Rut i Helga Eriksens roman sin svigermor til et nytt sted, lar seg overtale til å forføre og seinere ekte en eldre slektning og føder ham en etterkommer.

Men med dette stopper også likheten. Eriksens Rut er en kvinne av i dag, og det er ikke til Betlehem, men til en liten holme i Nord-Norge hun flytter.

En mer vidløftig type er hun også, uskyldig nok i starten, men etter at hun har latt seg bedekke av en handelsreisende, begynner det å ta av.

Det er han som er faren til de tvillingene hun føder, og Rut glir straks inn i en fødselsdepresjon. Det ender med at hun, lik Wassmos Dina, bryter opp og etterlater mann og barn i svigermors varetekt.

Prøver menn

Etter et opphold på sitt gamle hjemsted legger hun ut på en erotiske odyssé i Europa, der hun utprøver menn av diverse nasjonaliteter uten å bli synderlig mer tilfreds med seg selv av den grunn.

Etter en noe traurig start med usedvanlig mange dødsfall som forfatteren farer med harelabb over, kommer det fart over teksten. Scenen med Rut i senga til den handelsreisende setter en i godt humør og gjør en attpåtil en smule oppglødd. Forførelsesscenen er heller ikke ueffen, og skildringen av Ruts erotiske dannelsesreise er kvikt fortalt, selv om forfatteren legger litt mer bånd på seg her. Men så tar teksten dessverre til å dale.

Rut drar hjem og slår seg ned på et øde sted på Vestlandet der hun strever med å finne seg sjæl. Minner fra barndommen dukker opp, og hun skriver dem ned. Her finner vi også en rekke naturobservasjoner av mer eller mindre lyriske karakter. Hver for seg kan de være brukbare nok, men de tværes ut, og skildringen av forholdet til et naboektepar, en hund og en tilflyttet kvinnelig billedkunstner er heller ikke så slagkraftig at det gjør noe.

Jeg skal ikke røpe hvordan det går, om Rut blir gjenforent med sine barn og sin trauste og trofaste ektemann eller ei.

Sentimentalt

Men den våkne leser tenker vel sitt. Eriksen vil både menn og kvinner vel. Det er en innstilling vi ikke skal kimse av. Hadde hun holdt løpet ut, hadde vi nok også kunnet svelge den noe sentimentale slutten. Det gjør hun ikke. Derfor kan det heller ikke bli annet enn en middelmådig karakter.