Ryan Adams & The Cardinals

Bra band, blasse låter.

CD: Kurt Nilsen ville dødd for denne plata, det kunne vært den perfekte rufsete og hardtsparkende oppfølgeren til årets fine, bestselgende countryflørt «Rise To The Occasion». Av Ryan Adams forventer man derimot mer. I hans verden er «Cardinology» den dvaskeste plata siden ulidelige «Rock’n’Roll». Adams’ låtskriveråre høres med noen få unntak ut som den har gått fra rød og pulserende til å være en grå tarm. Hadde det ikke vært for at The Cardinals, i enda større grad en tidligere også, er slikt et framifrå orkester som virkelig gjør det beste ut av det blasse materialet, så kunne dette lett vært bunnotering. Kanskje skrev han seg tom på de to suverene 2005-utgivelsene «Cold Roses» og «Jacksonville City Nights»? På «Cardinology» blir det med noen få tådypp i dette farvannet – både de friflytende Grateful Dead-greiene og den nådeløse countryklassisismen – til fordel for mediokre poprocklåter med tomgangrefrenger og krampaktig intensitetsnivå.