Rydd scenen for den nye jazzgjengen

Et nytt begrep har sneket seg inn i musikkterminologien: ungjazz. Det swinger, er hett og hipt, men hva betyr det egentlig.

Da ihuga ålesundere i høst arrangerte den første «Ungjazz»-festivalen, etablerte de også begrepet ungjazz som en musikalsk merkevare. På programmet fantes ikke etablerte navn som Jan Garbarek, Hot Club de Norvhge, Knut Riisnæs eller Terje Rypdal. Derimot fantes Wibutee, Urban Connection, Come Shine, Krøyt, Electric Spacebop Monkey III, Cloroform, Håkon Kornstad Trio og DJ Blå.

Hørt om dem? Hørt dem?

  • Kunstnerisk ble «Ungjazz '99» en manifestasjon av et utrolig vitalt norsk kulturfenomen. Men hva er egentlig ungjazz?

En vanlig beskrivelse er «jazz med røtter i 60-åras ekspressive, amerikanske modernisme, fra John Coltranes lydflak til Albert Aylers hyl, samt hybridmusikk der jazzimprovisasjon og moderne elektronisk jazz går opp i en høyere enhet».

I Ålesund var det mest åpenbare svaret: «Jazz, spilt av unge musikere på unge musikeres vis.»

  • Det betyr «djervt og entusiastisk», men også «uten levd livs patina». Det siste skal ikke oppfattes negativt, ingen kan lyve på seg livserfaring uten å bli avslørt. Men hva slags jazz?

Stilistisk var «Ungjazz '99»-festivalen minst innom blues, dixieland, storbandjazz, bebop, mainstream, moderne modaljazz, frijazz og elektronica-inspirert jazz. Bare den sistnevnte formen kan kalles ung i betydningen ny.

  • Hva jeg hørte på «Ungjazz '99» var jazz i nesten hele sin bredde. Selvsagt framført på ulike kunstneriske nivåer, slik det nødvendigvis må bli når musikerne spenner fra rene amatører under 20 år til profesjonelle utøvere rundt 30 med solid musikkutdanning og betydelig erfaring. Uansett etterlot «Ungjazz '99» et overveldende inntrykk av kvalitet og bredde.
  • Hva er det da som har resultert i musikk som får blaserte jazzfestivalarrangører fra New York til spontant å invitere tre norske ungjazzband - Wibutee, Krøyt, Håkon Kornstad Trio - til festival i verdens jazzmetropol neste år? Som får Arts Council of England til å gi et engelsk/norsk og et norsk band - FOOD, Farmer's Market - 320000 kroner i støtte og store oppgaver på øyriket?

I svaret inngår iallfall dette: Forbilder, ydmykhet, utdanning og levende, kreative miljøer.

  • Forbilder: Dagens ungjazzere har kunnet se opp til norske forbilder som har lyktes kunstnerisk og nådd ut til et internasjonalt publikum. Det handler om 50-pluss-generasjonen - Karin Krog, Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen, Jon Christensen - og 40-pluss-generasjonen med Jon Balke, Jon Eberson, Sidsel Endresen, Tore Brunborg, Nils Petter Molvær, Audun Kleive, Per Jørgensen, Ketil Bjørnstad, Bugge Wesseltoft, Brazz Brothers. Alle har i kraft av sine prestasjoner lagt lista høyt for etterfølgerne. Viktig er samtliges insistering på å gå opp egne spor i stedet for å følge i de amerikanske gigantenes. På dette feltet har norsk jazz vært nær unik i Norden.
  • Ydmykhet: Norske jazzmusikere preges tradisjonelt av ydmykhet overfor musikken og musikerfaget. Det handler om å bli god , ikke om å bli rik og berømt stjerne. Det handler om å øve, øve, øve, ikke om image og staffasje. Det har dreid seg om samhandling, fra lenge før Nils Arne Eggen gjorde ordet til dagligtale: norsk jazz er lagspillet der musikerne tar sine soli fordi de har noe å melde, ikke fordi de har høyest medieprofil den uka eller det året. Den «amerikanske» formelen, stjernesolist m/komp, har lavstatus i norsk jazz.
  • Utdanning: 80- og 90-tallets helt nye muligheter for relevant musikkutdanning er en annen forutsetning for ungjazz-fenomenet. Sentralt står Jazzlinja ved konservatoriet i Trondheim. Norsk Jazzforbund/Norsk jazzforums årlige sommerkurs og de store festivalenes amatørworkshops er andre faktorer. Endelig har kommunale musikkskoler og musikkverksteder samt det faktum at jazz fikk innpass ved så vel videregående skoler og folkehøgskoler med musikklinjer som ved universiteter, konservatorier og Musikkhøgskolen, bidratt til en strøm av teknisk frapperende unge utøvere på ivrig søk etter et personlig uttrykk.
  • Miljøer: Jazzlinja i Trondheim, og de siste par årene klubben Blå i Oslo, har tjent som permanente workshops. Her har unge musikere fra ulike retninger - rock, blues, jazz, techno, DJ-er, samtidsmusikk - kommet sammen for å høre på hverandre, øve, spille sammen.

Det har resultert i utallige konstellasjoner og et mangfold av moderne uttrykk, ofte med eksperimenteringstrang, improvisasjon og elektronikk som stikkord.

  • Tidvis er ungjazzerne blitt beskrevet som musikalske opprørere. Det må i så fall ha vært et usedvanlig positivt ladet opprør, langt sterkere for det nye og videreførte gamle enn mot noen etablert jazzstil. Hvis noe preger ungjazzen, er det nettopp en uttrykt positivitet og stå-på-energi som, kombinert med talent og skolering, gjør det like spennende å høre disse noen-og-tjueåringene spille Ellington, Mingus, Coltrane, Ayler og Miles Davis som å høre dem oppdage og utforske nytt musikalsk land så digitalteknologien dirrer.
  • Dessuten: Opprør er en del av jazzens tradisjon, som nesten all kunsts. Bare gjennom kreativitet innen idiomet, kombinert med stilistiske brudd og nyskapninger og grådige lån fra andre musikkformer har jazzen overlevd og utviklet seg gjennom 1900-tallet. Trad.- og swing-jazzere kalte Charlie Parker og bebop-erne sabotører, bebop-ere erklærte John Coltrane, Ornette Coleman og avantgardistene musikalske bløffmakere og alle hater fusionjazzen. I dag er det techno, house, acid, ambient, DJ-er og gud vet hva som «truer».
  • Påstand: Alt er i rute. Faktisk har det sjelden eller aldri sett bedre ut for jazzen de siste 40 åra enn akkurat nå.
UNGT OG ELEKTRONISK: Krøyt var med da ungjazz-senteret Blå flyttet hele klubbdriften til Molde under årets jazzfestival.