Ryddemani

LEDELSE: Ryddesjauene i Avinor og Redningsselskapet viser at overdreven tro på resultatmåling og ansvarliggjøring ender i katastrofe.

Bråket i Avinor og Redningsselskapet har sett ut som to isolerte tilfeller av dårlige lederegenskaper, dårlig kjemi og tvilsomme styrer. To sterke kvinnelige lederskikkelser ble ansatt av styrer for å rydde opp og effektivisere virksomheter som på hvert sitt vis er sentrale i det norske samfunnet. Sakene blir ekstra pikante gjennom personfokuseringen. Vi har Monica Kristensen Solås, polfarerer, som blandes inn i intriger i det sagnomsuste Redningsselskapet. Og så har vi Randi Flesland, alene i kampen mot de mektige og omstridte flygelederne.For kikkermentaliteten i samfunnet har dette vært mat. Når det da kommer for en dag at Monica Kristensen Solås har søkt i ansattes epost på ord som «drepe» og «øks», når saken et absolutt høydepunkt. Og når flygelederne nok en gang kommer med drepende kritikk av Randi Flesland, blir inntrykket at disse sakene dreier seg primært om de personene og institusjonene som er innblandet. Sakene har blitt ekstra synlige på grunn av de institusjonene som er involvert. Redningsselskapet er et emblem i norsk institusjonell historie. Avinor er synlig på grunn av den enestående makten som flygelederne har til å stikke kjepper i hjulene for reisende og næringsliv, kombinert med redselen blant folk for de store ulykker hvis sikkerheten i luften svekkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER IMIDLERTID risikabelt å se disse sakene i isolasjon fra utviklingstrender i samfunnet. Begge sakene - og de to lederne - fortjener at man legger bort personkarakteristika og ser mer på sammenhengen og hva som kan tenkes å ha vært den de bakenforliggende årsakene. Begge lederne var drevet av krav fra sine styrer om bedre effektivitet. Bak disse personsakene er det altså to styrer, som har vært avgjørende for utviklingen og resultatet i begge sakene. Styrene opererer heller ikke i isolasjon. De er bærere av krav fra eiere, og ikke minst samfunnsopinionens krav. Styrene er heller ikke isolert fra rådende trosretninger i samfunnet som påvirker syn på organisasjon og ledelse. Derfor er det viktig å se på de større kreftene som opererer i samfunnet.I de siste årene har to sentrale trender preget innenfor ledelse og organisasjon.1. Tiltagende fokus på virksomheters ansvarlighet og etterrettlighet. Det er økende krav til at virksomheter skal etterleve de etiske krav som individer står overfor, og det er en økende tendens til at man går virksomheter etter i sømmene. Et eksempel på dette er utbredelsen av konseptet «bedriftens samfunnsansvar». Opinionen er skeptisk til offentlig og private virksomheters etiske nivå. Derfor bevilger politikerne mer til organer som skal påse at regler overholdes.2. Økende tro på resultatmåling som et middel til bedre ledelse. Dette viser seg i den økende mengden av ledeleseverktøyer og metoder som har pågått i de siste 15 år. Ett eksempel i offentlig sektor er den såkalte «New Public Management», som rettes mot mer ansvarliggjøring av enkeltenheter ved måling av de resultatene som de oppnår. For å kunne måle må man skille enheter og personer fra hverandre, det vil si, ha en ryddig organisasjon. Det er altså her at kravet om ryddighet kommer inn.

NÅR DISSE TO trendene møtes på virksomhetsnivå, er resultatet at man skal drive med «opprydning». Ordet «ryddegutt» har da også blitt brukt om flere ledere i de siste årene som har kommet inn i kjølvannet av dårlige tall eller et frynsete omdømme. I praksis betyr det ledere som har gått inn med mandat om å gjøre organisasjonen mer effektiv - gjennom å bli mer målbar. Men det er her den sammensatte virkeligheten melder seg. Selv om det er en viss grad av måling til stede i enhver virksomhet, er selve drivkreftene i organisasjoner ikke skapt av målinger. De er skapt rundt utfoldelse av energi, av enkeltindivider, uforutsigbarhet og kreativitet. Organisasjoner balanserer alltid i et slags grenseland mellom orden og drivkrefter. Poenget er imidlertid at med for mye orden og ryddighet svinner energien hen. Det betyr ikke at det ikke er noe poeng i å gjøre ting mer synlige for å effektivisere. Men hvis man skal tøyle drivkrefter med måling som eneste middel, kan det gå galt. Det kan særlig gå galt i virksomheter tuftet på idealisme, som er tilfellet med private organisasjoner som Redningsselskapet.

SETT MED utenforståendes øyne virker kanskje det å «rydde» som en nødvendighet i det velorganiserte samfunns tjeneste. De som kommer helskinnet gjennom ryddeprosessen, blir da også velsett. Det er nesten noe ridderlig ved nye ledere som kommer inn og «rydder opp». Andre, derimot, som ikke kommer helskinnet gjennom ryddeprosessen, kan havne i en medieskapt gapestokk, som er tilfellet med Flesland og Kristensen Solås. Men det er ikke nødvendigvis fordi de er mer klønete enn andre ryddegutter og - jenter, men fordi de møtte en sammensatt virkelighet med sterke (mot)krefter. De har havnet i en situasjon hvor den forbaskede virkeligheten slår tilbake, og ikke vil bøye seg for målingenes kraft. Måling er nemlig ikke helt uskyldig. Det er aldri er uvilkårlig hva man måler, ei heller hvem som måler. Når måling fremstilles som nøytralt, men motivene bak ikke er det, blir det problemer. Store problemer. Da kan rydding bli sett på som synonymt med bevisst eliminering.

DE TO LEDERNE i fokus er brikker i et stort spill hvor reglene allerede er skapt. Det dreier seg om behov for ryddighet, etterettelighet og ansvarlighet i et moderne samfunn som gjerne vil være flettfritt. Dette store spillet er det vi som regisserer; opinionen, politikerne, forskerne, konsulentene. I dette store spillet kan tallenes tyranni lett ta over fra det skapende. Tall kan bare herske der det hersker orden, og de som sitter med tallene styrer over denne tallskapte orden. Når ryddeiveren blir overilet og kreftene bak blir for fanatiske, kjøres ryddeoperasjonene fast i virkelighetens plagsomme kompleksitet. For hva skal man gjøre når ryddeforsøkene ikke virker? Rydde opp etter ryddeforsøkene? Hvis det ikke er noe mer hellig enn orden, er midlene oppbrukt. Det er det som er problemet.