«Ryggraden min er gresk, nervene østerrikske og tunga svensk»

Forfatteren Aris Fioretos (53) har ingen tro på Hellas' framtid.

Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

• Les Dagbladets anmeldelse av Aris Fioretos' «Den siste greker» her.

I Sverige er Aris Fioretos en prisbelønt forfatter og en kjent skribent i dagspressen. Nå blir han for første gang utgitt på norsk, med gjennombruddsromanen «Den siste greker».

Boka tar opp nettopp innvandrerens situasjon, via en fortelling som rommer store historiske sprang og besettende, poetiske skildringer av levd liv.

Den første impulsen
- Jeg føler at ryggraden min er gresk, nervene østerrikske og tunga svensk, sier han med en liten latter.

Fioretos er en slank, elegant mann. Foruten en internasjonal akademisk karriere, har han også vært diplomat. Men han opplever at det viktigste framover er diktergjerningen, som startet med prosalyrikk og essays utover 1990-tallet. I 2000 kom den første romanen, med tittelen «Stockholm noir», som han forsikrer er noe helt annet enn Jens Lapidus' trilogi, som bærer samme tittel.

- Jeg tenkte lenge at det å studere litteratur og skrive kritikk ville gi meg den samme tilfredsstillelsen som å være forfatter. Men jeg opplever de to virksomhetene som helt forskjellige. Som forfatter stoler jeg på den første impulsen. Ikke nødvendigvis det første ordet, men ordene bak det første ordet, hvis jeg kan si det slik.

- Du har oversatt store diktere som Hölderlin og Nabokov? Hva har det gitt deg?
- Nabokov har rett i at en romanforfatter må oppfylle tre roller. Han må være en forteller, skape en story. Dessuten må han være en lærer, ha en moral. Det er det mange som misliker i dag, men jeg opplever at den rollen kan nyanseres. Det viktige er å bearbeide moralske problemstillinger. For det tredje må han være en magiker, leseren må fortrolles gjennom ordene. Disse tre ballene må holdes i lufta på samme tid.

- Hvilket språk er du vokst opp med?
- Svensk på skolen og ute blant venner. Men hjemme snakket vi tysk. Jeg hadde også et begjær etter å lære gresk, men det var mer komplisert. Jeg har alltid vært opptatt av min fars historie. Han forlot Hellas på 1950-tallet. Etter 1949/1950 var landet styrt av et diktatur. Far gjorde noe så tilsynelatende uskyldig som å heise opp en svart skjorte i en flaggstang. Da ble han betraktet som en anarkist. Han reiste fra landet, men lengtet alltid tilbake. Vi barna identifiserte oss alltid med den trangen.

- «Den siste greker» handler om en innvandrer på 1960-tallet?
- Immigrasjon er et omfattende tema. Det handler om å forlate et land og reise til et annet. Det gir en tapsfølelse, men også nye muligheter. Man får sjansen til å skape seg om og oppdage seg selv på ny. Oppfinne eksistensen på nytt ved å forvandle seg. Mange lykkes og overlever i en ny kultur. Men omgivelsene vet ikke helt hvor du hører hjemme.

- Kan man bli redd for å miste seg selv?
- Bare hvis man ser tilpasningen som en trussel. Min egen erfaring er at jeg var litt av hvert. Mine venner hadde andre typer navn og spiste annen mat. Jeg måtte finne en balanse mellom den indre og ytre verden. Som innvandrerbarn vil man være usynlig, gli inn i omgivelsene. Samtidig vil man markere seg. Det blir som å være en påfugl som stadig gjemmer seg bort.

- Når besøkte du selv Hellas første gang?
- Vinteren 1980. En spesiell opplevelse. Aten ble snødekt for første gang på 80 år. Samtidig ble landet rammet av det største jordskjelvet på lange tider. Hele byen ble i tillegg til snøen dekket av rød sand. Jeg hadde oppfylt drømmen om å reise til min fars hjemland og møtte den rene apokalypse. Det var tomt i gatene. Universitetet ble stengt.

- Hvordan opplever du dagens situasjon?
- Jeg har nettopp besøkt landet og er ikke det minste optimistisk. Det er ille og kommer til å bli verre. Folk er vant til at staten er noe som man enten utnytter eller bekjemper. Man kan ikke stole på den. I Norden har vi tillit til staten og betaler vår skatt med en viss glede. I Hellas blir man betraktet som en idiot hvis man støtter noe som ikke vil en noe godt. Familien er det eneste man kan stole på. Akkurat nå er troen på staten på et bunnivå. Det fins ingen middelklasse, bare rike og fattige. Kløften blir stadig større.

- Står landet i fare for bli isolert?
- Jeg tror ikke Hellas blir støtt ut av eurosonen. Til det står altfor mye prestisje på spill. Men hvis grekerne skal hente seg inn, kan de bli nødt til å selge arvesølvet.

- Hva tenker du på da? Øyene i Egeerhavet?
- Kanskje. Det kan komme til å skje mye på den fronten i tida som kommer.