STOPP HØYBRÅTEN: Tove Strand er lei av at Dagfinn Høybråten kalles røykelovens far. I jubileumsåret forteller hun hva som skjedde. 
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
STOPP HØYBRÅTEN: Tove Strand er lei av at Dagfinn Høybråten kalles røykelovens far. I jubileumsåret forteller hun hva som skjedde. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Røykelovens DNA

Har Dagfinn Høybråten skrytt på seg farskapet til røykeloven? Mora påstår det.

I årevis har den tidligere helseministeren og Krf-lederen påtatt seg ansvaret. Som en martyr for folkehelsa, måtte han tåle å bli hengt ut som mørkemann og moralist i pressen, ifølge hans ferske memoarer.

Det var verdt det. Til takk fikk han copyright på ærestittelen «røykelovens far» og har mottatt både priser og hyllest for sin visjon om røykfrie lunger.

Men er det fortjent?

Det viser seg at Høybråten umulig kan være faren. Han var ikke i nærheten ved unnfangelsen og dukket først opp da loven var godt voksen og sto på egne bein.

Det er lovens mor som bryter tausheten etter 25 år. Tove Strand, som var sosialminister i Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering» på slutten av 1980-tallet, sier i et intervju med Dagsavisen at Høybråten ikke engang var en donor.

Hun kaller ham i stedet en god «omsorgsperson» på den siste sjarmøretappen. Da røykeforbudet på utesteder ble innført i 2004, var loven allerede innarbeidet på arbeidsplasser og offentlige steder. Motstanden var knust, røykerne marginalisert. LO kjempet for loven.

Det var ikke situasjonen i 1988 da LO-ledelse freste mot det de kalte en klasselov og ringte statsministeren dagen før stortingsproposisjonen skulle legges fram for å få henne til å snu. Kjendiser sto i kø i Akersgata for å protestere, og den kjederøykende helsedirektøren Torbjørn Mork gikk i en TV-debatt ut mot sin egen minister og sa det var farligere å inhalere eksosen i Oslo sentrum.

Høybråten hadde unngått en så forsmedelig DNA-test i Dagsavisen, hvis han hadde vært rausere med å fordele æren i sine memoarer. Men slik er det jo i den sjangeren. Gerd-Liv Valla mener hun skal ha mesteparten av æren i sine.

Røykeloven hadde i virkeligheten en mer beskjeden far. Jusprofessor Asbjørn Kjønstad var helt sentral i kampen mot nikotinen. Det uslåelige argumentet var beskyttelse mot passiv røyking som innen 2004 var allment anerkjent. Som en av hans studenter på 1980-tallet, kan jeg bekrefte at loven likner umiskjennelig på ham.

Suksess har mange fedre, fiasko er foreldreløs, heter det. Spør bare Sylvia Brustad. Det er ingen som har skrytt på seg farskapet for bua med hennes navn, og selv har hun fraskrevet seg foreldreansvaret.

Røykeloven er det mer rift om. Ikke bare er den en suksess, men den inneholder en historie alle politikere higer etter; å være den første som står opp for det upopulære framskrittet. Det fins ikke større ære i politikken enn det.

Det er ikke like modig å reise seg til applaus.

Følg oss på Twitter