STEMNINGSFULLT: Verden smiler til Röyksopp, skriver Dagbladets anmelder etter nattas konsert i København. Foto: Hanne Hvattum
STEMNINGSFULLT: Verden smiler til Röyksopp, skriver Dagbladets anmelder etter nattas konsert i København. Foto: Hanne HvattumVis mer

Röyksopp smiler til verden

Og da smiler verden tilbake.

KONSERT: Röyksopp er bevæpnet med en låtkatalog og en dynamikkforståelse som i utgangspunktet bør kunne kjøre over ethvert publikum, enten det er på klubb — som i København mandag kveld — eller på festival, slik blant annet Roskilde, Øya og Parkenfestivalen i Bodø vil få oppleve det til sommeren.

Kombinasjonen av etablerte pophits, rastløse kunstnersinn og musikkens iboende potensial for tilbaketrekning og forløsning kan gjøre en Röyksopp-konsert til den perfekte konsertopplevelse.
 
Formidlings- behov
Turnéåpningen i København bar litt preg av noe forutsigbart startrusk i maskineriet, men også av en åpenbar spilleglede og et boblende formidlingsbehov hos Svein Berge og Torbjørn Brundtland. Og den bar i høyeste grad preg av et Röyksopp som, i langt større grad enn de har vist fra scenen tidligere, må ha gått en runde med seg selv på kammerset om hvordan de vil framstå.

Det er lett å gå i en «introvert elektronikaduo»-felle, bli en klisjé av innestengthet og artistisk hard-to-get. Kanskje det er derfor «Happy Up Here» — det trygge, kjedelige, «Eple»-aktige førstesinglevalget fra «Junior» — ble valgt til å fronte albumet. Fordi den var en erklæring om et nytt humør.

På den annen side er det fortsatt så skummelt i de mørkeste krokene av Röyksopp-universet at man vel heller får skrive det på kontoen for ytterpunkter i artistisk lynne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skal man derimot dømme etter punkt to på Röyksopps nylig publiserte liste over «ting man bør overlate til proffene», så er stjernenykker og kjendisselvbilde helt utelukket. At denne nye ydmykheten skråstrek utadvendtheten gir bandet et visuelt løft på scenen, er en av kveldens bonuser i København.
 
Fram med Drecker
Det går i en slags 1800-talls adel-møter-sirkusdirektør-look, med Brundtland for sikkerhets skyld i flosshatt og sjakett. Anneli Drecker, som tar seg av det meste av kveldens kvinnevokal, kommer innledningsvis ut i musefletter og en påkledning et sted mellom Synnøve Solbakken og «Sommer i Tyrol».

Musikalsk bærer settet preg av en duo som er voldsomt stolte av sin nye plate, «Junior», og som synes generelt stolte og glade over å være tilbake, i den grad man kan si at de har vært borte overhodet.

Rusket som gjerne preger premierekonserter av denne typen var i første rekke av teknisk art, men det er utvilsomt grunn til å gjøre mer ut av Anneli Dreckers tilstedeværelse. Når du først har en av norsk pops virkelige stemmeautoriteter med på scenen, er det håpløst å gjemme henne bak i lydbildet, effektbelagt herifra til danskebåten og mikset lavt og ullent.

GJESTEARTIST: Anneli Drecker dukket opp i København. FOTO: HANNE HVATTUM
GJESTEARTIST: Anneli Drecker dukket opp i København. FOTO: HANNE HVATTUM Vis mer

Det er først når Drecker ifører seg maske og gjør sitt beste for å gjenskape Karin Dreijer-Anderssons vokal på «This Must Be It» at hun får sjansen til å stråle midt i lydbildet — slik hun hadde fortjent å gjøre det på «sine» låter også
 
Kjeks og dessert
Repertoarmessig er det derimot lite å trekke for noe sted. «Remind Me» slenges inn som en søt kjeks ganske tidlig i settet, «Eple» kommer i en trangere, strengere, psykedelisk elektroversjon som dessert først i ekstranummerbolken, og «Poor Leno» får også relativt hard medfart (på en positiv måte) avslutningsvis.

Men ellers handler det for det meste om et utsøkt utvalg låter fra de to siste platene, om ambisiøs symfonisk elektronika og en konstant veksling mellom angrep og forsvar, tilbaketrekning, oppbygging og forløsning.

Her aner man også tilfeller av noe som kan oppfattes som livesvakhet for Röyksopp, at livesettet deres havner mellom stoler —mellom en slags høretelefon/lytteappell på den ene siden og en mer dans/klubbappell på den andre.

Slik kan Röyksopp oppleves som litt tammere enn de egentlig er, for Röyksopps agenda virker i liten grad å handle om å fylle dansegolv, men snarere om å fylle publikum med bilder i hodet og stemninger i kroppen.
 
Utfordrer seg selv
Mest imponerende er hvordan Röyksopp utfordrer sitt eget materiale, hvordan de rastløst gir låtene sine en ekstra omdreining, tilfører nyanser, trekker fra og legger til. Der man kanskje sier at en Dylan kan finne på å covre seg selv, er det som om Röyksopp remikser seg selv på stedet.

Og da snakker vi ikke lenger om en elektronikaduo som hopper opp og ned så mye de bare orker bak maskinparken sin mens låtene høres identiske ut som på plate og som vinner sitt publikums gunst i kraft av musikkens opprinnelige kvalitet.

Da snakker vi faktisk konsert , musikk som spilles og gjenskapes i samspill med et publikum, et rom og en kontekst.

Den løypa har Röyksopp nå gått opp, og de kommer til å bli en attraksjon i skumringen på en festival nær deg.