Rykter fra 70-tallet

Tre pophistorisk viktige album i rause nyutgaver.

CD: Lindsey Buckingham & Stevie Nicks, Christine & John McVie pluss Mick Fleetwood skulle komme til å bli et av rockens største bestselgerfenomener. Det legendariske samarbeidet ble beseglet over et måltid på en meksikansk restaurant og kjøpskålen utført med margaritas.

Snadder

Her er de tre første albumene til gruppa i nye utgaver, spekket med alternative opptak og annet bonussnadder. Debutplata «Fleetwood Mac» (1975) er samlet på en enkelt-cd, mens både «Rumours» (1977) og dobbelt-LP-en «Tusk» (1979) er doble album med alternative versjoner av nær sagt hver eneste låt.

Fleetwood Macs britiske 60-tallsopprinnelse var en saga blott. Gitargeniet Peter Green forsvant inn i sin utilnærmelige drømmeverden, ødelagt av en uheldig LSD-tripp.

Men den demoniske Mick Fleetwood sto på. Han førte bandet inn i fase to. På det første albumet prøver bandet seg fram med den nye kjemien, de to kvinnene pluss Lindsey Buckingham som en kontrastrik trio ved mikrofonen, sistnevnte også på en spiss, gyllen gitar - mens det rullende kompet til Fleetwood og bassist McVie ga en trolsk, fyldig og forførende rytme bak vokalistene.

Indre uro

«Fleetwood Mac» bar det første famlende budskapet om hva som var på gang. Det ble fulgt opp med «Rumours» (1977), et av de mest dynamiske popalbum som noen gang er produsert, med en makeløs blanding av livsglede og sårhet. Mens bandet lagde musikken i et kollektiv i Sausolito i California, gjennomgikk samtlige samlivsbrudd, spekket med sjalusi og uforsonlighet. Men musikalsk syntes kreativiteten å øke med den indre uroen. I et eget, magisk landskap mellom pønk og disko fant Fleetwood Mac sin personlige plass i det musikalsk sprikende 70-tallet, i en slags trilogi avsluttet med «Tusk». Ren pop-historie!

I 1975 slo to par og et femte hjul på vogna seg sammen og ble supergruppa Fleetwood Mac.