ANGST OG SINNE: Innbyggere i den eksplosjonsrammede byen Tianjin demonstrerer utenfor et hotell der myndighetene holder en pressekonferanse. Foto: AFP / NTB Scanpix
ANGST OG SINNE: Innbyggere i den eksplosjonsrammede byen Tianjin demonstrerer utenfor et hotell der myndighetene holder en pressekonferanse. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Rykter og giftige løgner

Det er umulig å legge lokk på en eksplosjonsulykke som den i Tianjin. Men noen prøver.

Kommentar

Dramatiske hendelser blir forsøksvis filtrert før nyhetene når det jevne publikum i Kina. Med utbredelsen av smarttelefoner og folks tilgang til sosiale media er det ikke lenger mulig å tie begivenhetene i hjel; nå gjelder det åpenbart å kanalisere informasjonsflyten inn i riktige baner og i riktige mengder.

Verdenspressen har fått med seg at mer enn 700 tonn med cyanid var ulovlig lagret på havna i Tianjin da eksplosjonene skjedde den 12. august. Ulykken har kostet over 100 menneskeliv, et ukjent antall brann- og politifolk er savnet og det materielle tapet beløper seg til mer enn 12 milliarder kroner. Det dreier seg med andre ord om en katastrofe av dimensjoner med stor betydning for Kinas internasjonale handelspartnere. For lokalbefolkningen har faren for dødelig giftutslipp medført akutt informasjonsbehov.

Men hva skjer når katastrofen rammer et samfunn uten pressefrihet? Et land med stålhard informasjonskontroll, sensur og en nesten ugjennomtrengelig digital brannmur? Den lokale TV-stasjonen, Tianjin TV, fortsatte sitt oppsatte program som om ingenting var skjedd. 10 timer etter eksplosjonen ble det stadig sendt sørkoreanske såpeoperaer. Det lokale politiet stengte 50 nettsteder og sensurerte mer enn 300 meldinger. Påskuddet er angsten for «ryktespredning».

Myndighetenes offisielle mediestrategi, nedfelt i det ironiske tunger kaller «direktiver fra sannhetsministeriet», forlanger at media bare må gjengi materiale fra det statlige nyhetsbyrået Xinhua. Digitale media må ikke innhente egen informasjon om ulykken og må ikke viderebringe egne tolkninger eller kommentarer til de offisielle nyhetene. Ingen medarbeidere i media må poste private meldinger på Weibo eller WeChat. Og så videre.

Fra organisasjonen for utenlandske korrespondenter i Kina, FCCC, kommer det nå rapporter om fysisk trakassering av pressefolk på jobb i ulykkesområdet. CNNs utsendte ble hindret i filme utenfor et sykehus av folk som ropte «ikke la utlendinger rapportere om dette!» Tilsvarende hindringer er rapportert av CBS og New York Times? folk på stedet. En reporter fra Taiwan har meldt at politiet beslagla minnebrikken i kameraet hans og forlangte at han måtte knele for å få den tilbake.

I vår tid har Kina gjennomlevd to store jordskjelvtragedier; i Tangshan (nær Tianjin) i 1976 og i Sichuan i 2008. Det første var «hemmelig». Sichuan-katastrofen utløste stikk motsatt informasjonsstrategi; der rapporterte nasjonale TV-kanaler direkte fra redningsaksjonene. Åpenheten er i ettertid blitt vurdert som svært vellykket. Derfor er tilbakeskrittet til gamle synder uforståelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook