Rynker og politikk

Italias statsminister Silvio Berlusconis lange, mystiske fravær er oppklart. Han har foretatt en ansiktsløftning. Ansiktet er ikke det eneste som behøver å løftes litt.

PARIS (Dagbladet): Italienerne skjønte noe var galt da Berlusconi plutselig ble borte fra skjermen. I fjor viste han sitt gamle åsyn 1248 ganger, eller i alt 20 timer, på de sju største nasjonale stasjonene, har ukemagasinet L'Espresso regnet ut. Så da statsministeren plutselig bare ble usynlig, skjønte alle at noe foregikk. I virkeligheten fikk Berlusconi (67) glattet rynkene litt ut. Samtidig skal il Cavaliere ha slanket seg, og strutter nå av sunnhet og kamphumør før Europa- og lokalvalgkampen i juni. Skjønnhetskirurgen Angelo Villa, som har operert ham - i all beskjedenhet den beste - understreker hvor viktig ansiktet er for en politiker, kanskje det viktigste. Det gjelder jo blant annet å ikke miste det.

I SÅ FALL

er det litt seint. Berlusconi mistet sitt lenge før operasjonen. Sist da forfatningsdomstolen nylig underkjente hans skreddersydde immunitetslov. Ifølge den skulle landets fem øverste representanter være immune. Berlusconi håpet at han dermed ville slippe kjedelige korrupsjonsanklager. Det hastet. Flere av hans medtiltalte var allerede dømt. Men forfatningsdomstolen ville det ikke slik. Den fulgte bare et enkelt, men tungtveiende prinsipp: loven skal være lik for alle. Så Berlusconis lov ble stemplet som grunnlovsstridig. Og før det hadde Berlusconi fått så hatten passet av Italias president, Carlo Azeglio Ciampi, som nektet å undertegne en lov som ville oppheve begrensninger for medeierskap. Denne loven var også tilpasset Berlusconis egne interesser, med klare økonomiske fordeler.

KOMMUNISTER,

sier Berlusconi rasende. Det kan han i hvert fall ikke beskylde familien Tanzi for å være. Den eier næringsmiddelgiganten Parmalat, en nasjonal stolthet og et symbol på italiensk familiekapitalisme, à la Berlusconi. Nylig ble det avslørt et «hull» i regnskapene på 86 milliarder kroner. Saken ryster ikke bare Italia, men hele EU. Og med Parmalat-skandalen fikk Berlusconi plutselig millioner av rasende småaksjonærer på nakken. Dette var jo hans skyld, mente de. Og hva skal han gjøre med Parmalats 36000 arbeidsplasser? Og italienske banker, som må slite med gjelda? Parmalat-skandalen er på størrelse med Enron-skandalen i USA, det vil si enorm.

SÅ VAR DET

Berlusconi selv. Har han noe gledelig å se tilbake til i året som gikk? I hvert fall ikke sin rolle som EU-sjef. Det ble en total fadese, som for hans skyld bør gå i glemmeboka så fort som mulig. Så han trengte virkelig en lifting. Nå spørs det om ikke hele hans program og regjeringsteam trenger det samme. Anledningen kan være valgene i juni. Kanskje han skriver ut generelle nyvalg. Og da vil han nyte godt av sin berømmelige ansiktsløftning, for Berlusconi driver valgkamp mer på utseende enn på innhold. Og da er vi tilbake til de 1248 TV-opptredenene vi begynte med.