KONSERT: MOLDE (Dagbladet): Som seg hør og bør startet konserten med «Dead Man’s Tale» på trio, arvegods fra salige Dream og det bluespsykedeliske åpningssporet på 1969s «Bleak House». Etter noen rå åpningshogg der gitaristen Terje Rypdal nesten gikk i brudd fra Ståle Storløkken (B3) og Paolo Vinaccia (trommer), presenterte sangeren Rypdal seg i den helvetesrapporten han synger så inntrengende på plata, og selv om han ikke la inn søknad om prisen som «Årets vokalist», kom han seg gjennom med vokal stil og gitarspill av god, gnistrende Rypdal-klasse.

Likevel var det først når blåserne fra Trondheim Jazzorkester, 1969-kompet Terje Venaas (kontrabass) og Jon Christensen (trommer) og solistene Knut Riisnæs (arrangør og saksofonist på plata) og Palle Mikkelborg supplerte trioen på scenen gjennom taktskiftene i «Wes» at konserten for alvor fikk fasong. Derfra og ut var den til gjengjeld en maktdemonstrasjon av det som har gjort Terje Rypdal til en internasjonal referansegitarist: De eruptive utbruddene og de majestetiske, langtonede svevene i besettende sameksistens, alt spilt med en «signature sound» som er gjenkjennelig etter tre takter. Den jazzvalsende «Bleak House» ble en nytelse med feit, swingende orkesterklang og intense soli, den «Chaser»-importerte «Ørnen» ga oss den store naturlyrikeren Rypdal i fullt flor, og ekstranummeret, en uforglemmelig show/smørsanger (Rypdal)/danskebåt-versjon av Louis Primas gamle ønskekonsertgjenganger «Buona Sera» ble et muntert nikk til den popmusikken som også er en uløselig del av totalmusikeren Terje Rypdals rotsystem.