Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Les Misèrables»

Rystende eksplosiv

«Les Misèrables» er en kruttsalve fra de parisiske forsteder som oser av sinne og desperasjon.

EN HELVETES JOBB: Stéphane (Damien Bonnard) er nykomling i en gatekrim-patrulje. Foto: Selmer Media
EN HELVETES JOBB: Stéphane (Damien Bonnard) er nykomling i en gatekrim-patrulje. Foto: Selmer Media Vis mer

«Les Misèrables»

5 1 6

Action / Drama

Regi:

Ladj Ly

Skuespillere:

Damien Bonnard, Djibril Zonga, Alexis Manenti Robertson

Aldersgrense:

12 år

«En rystende tilstandsrapport»
Se alle anmeldelser

FILM: «Loven, det er meg!», utbryter politimannen Chris (Alexis Manenti). Kommentaren er forvekslende lik solkongens «L’état, c’est moi», og illustrerer hvordan eneveldige betjenter gjør alt i sin makt for å kontrollere en innvandringstett banlieue. «Les Misèrables» utforsker de langlivede gnisningene mellom en amper lokalbefolkningen og en ikke så rent uskyldig politimakt. Med 2005-opptøyene friskt i minne, lykkes den med å skrive det nye forstadskapitlet etter 90-tallets «La Haine».

Klassiker

Lady Ly’s debutfilm «Les Misèrables» pryder seg med tittelen til Victor Hugo’s verdenskjente roman. En frekk manøver, kan man si, men den litterære referansen er ingen tom gest. Nesten hele filmen utspiller seg i innvandringstette Montfermeil, en parisisk forstadskommune som både er regissørens og romanens hjemtrakter. Men referansen tjener best som et bilde på hvor lite som har endret seg siden Hugo skildret fattigdom og opprør i 1800-tallets Paris.

«Les Misèrables» åpner sterkt. Et folkehav danser nedover Champs-Élysées etter at Frankrike stakk av med VM-seieren. Men man kommer ikke utenom at det ligger en uhellsvanger stemning over gledesrusen. Omsider tilter kameraet opp og vi innser at disse glade gutteansiktene er «De Elendige». Det er utført på utsøkt ironisk vis.

På gateplan

Vi følger en gatekrim-patrulje på tre menn. Stéphane (Damien Bonnard) tar fatt på sin første dag i sin nye jobb, og får mildt sagt en oppsiktsvekkende opplæring. I motsetning til troppslederen Chris (Alexis Menti) og etterdilteren Gwada (Djibril Zonga) er han en stoisk mann som handler etter boka. Da går det ikke lang tid før hans moralske kompass strider mot patruljens hardhendte manøvrer. Ikke bare er de brutale: Truslene sitter like løst som slengkommentarene, og når anledningen byr seg, hopper Chris like greit ut av forsetet for å trakassere unge jenter.

Scenene preges av en dirrende spenning, som om forstaden når som helst kan eksplodere. Intensiteten videreformidles av gode amatørskuespillere, som gir filmen et kledelig hyperrealistisk ansikt. Men med sitt observerende blikk for alt som rører seg i forstaden, gjør «Les Misèrables» seg best som sosialkommentar. Som en del av realismen finner vi her en drøss av karakterer som stikker kjeppene i hjulet for det som begynte som et drivende, lite karakterdrama.

Kamera

Historien skyter for alvor fart når forstaden får besøk av et omstreifende sirkus. Et par nådeløse sirkusartister anklager Issa, et av de lokale barna, for å ha stjelt en løveunge. Politiet er på saken. Det ender i et kraftig slagsmål mellom ungdommene og politiet, som får store konsekvenser for unge Issa. Når et av barnas flyvende droner har fått det hele på film, vet politiet at de sitter godt i det. Det blir begynnelsen på en maktkamp om sannhet og skyld, der kameralinsen blir innbyggernes uerstattelige våpen mot vold og overtramp.

Takket være dronen, byr filmen på en topografisk reise over blokkenes endeløse tak og ensformige asfaltjungler. Enda bedre er bildene av summende markeder, overfylte leiligheter – her gjemmer altså kvinnene seg - og en kebabsjappe som minner mer om et meglingskontor enn et spisested.

Raseri

«Les Misèrables» er et dystert, engasjerende politidrama med en brennende samfunnskommentar om et klassedelt Frankrike. Den største kruttsalven er imidlertid vendt mot politibrutalitet. Vi vet hvor empatien ligger, men filmen mestrer å belyse begge sider på en såpass god måte at den slipper unna fallgruven som forutsigbart partsinnlegg. Det hersker nemlig ingen tvil om at disse politimennene gjør en helvetes jobb. Når det til slutt smeller, er sammenstøtet halsbrekkende adrenalinfylt. Det er en bragd, men det var desto mer spennende når uroen boblet under overflaten.

.

Hele Norges coronakart