Rystende familieanklager

Med sin debutroman har sveitsiske Zoë Jenny lagd et rystende anklageskrift mot den egosentriske 68-generasjonen, som ikke har plass til sine barn fordi de selv er barn.

Hovedpersonen Jo vokser opp hos sin far hvis store lidenskap er et trykkeri som han finansierer ved nattarbeid, og der en livredd liten Jo enten tilbringer nettene alene ventende på faren, eller sammen med de ulike elskerinnene hans: hysterikere, alkoholikere og/eller spåkoner. Hver onsdag treffer hun moren som tar med sin datter på kleptomane shoppingturer, før hun reiser for godt fordi hun forelsker seg i en italiener.

Etter tolv år oppsøker Jo sin «Cher»-aktige mor, som vantro og likegyldig spør om det virkelig har gått så lang tid, før hun viser sin datter noen ballettsko hun kjøpte til henne fem år tidligere, men som hun aldri fikk sendt. Hun foreslår at de to later som om de er søstre, og sender i smug sin datter fiendtlige blikk.

Glasskuleaktig

Unge Zoë Jenny har en språklig sikkerhet og en refleksiv iakttakelsesevne som er imponerende for en fireogtjueåring. For det som gjør denne romanen så «sterk» er nettopp dette kjølig beskrivende, den helt subjektive glasskuleaktige skildringen, som f.eks. når Jo skildrer en abort hun tok som tenåring, og etterpå ligger og gransker støvet i lysstrålen. Her er intet føleri eller litterære påstander, men en evne til å skildre indre tilstander ved hjelp av ytre iakttakelser, både av seg selv og andre, og da med en sjelden billedskapende evne. Som f.eks. når «ordene stupte kråke ut av munnen på meg og ramlet overende». Eller når hun ikke ser moren, men kun «den svarte silhuetten hennes i den flimrende heten, et hull i lyset».

Ved siden av at «Blomsterstøvrommet» er en litterær nytelse, anbefales den på det sterkeste til alle som vil få et innblikk i livsfølelsen til denne selsomme generasjonen og deres tilsynelatende likegyldige dekadanse, eller amoralske bortskjemthet. Som Jos venninne Rebekka, som har alt, til og med eget svømmebasseng, men en far som alltid er borte og en kreftdøende mor som Rebekka kun fnyser av og kaller gamla. Før hun styrter av gårde på houseparty etter å ha tygd i seg litt ecstasy.