Rystende fra de hvites Afrika

Sterk oppvekstskildring fra det «hvite» Afrika.

BOK: Men det er en underliggende tone av rå desperasjon i Fullers erindringer. Den slås an allerede innledningsvis, under kapitteloverskriften Rhodesia 1975 :

«Mamma sier: {lsquo}Ikke kom listende inn til oss om natten.' De sover med ladede geværer på sengeforleggerne. Hun sier: {lsquo}Ikke skrem oss når vi sover.' {lsquo}Hvorfor ikke det?' {lsquo}Vi kunne skyte deg.' {lsquo}Å.' {lsquo}Ved en feiltakelse.' (...) Det virker som det allerede er ganske gode sjanser for å bli skutt med vilje.»

Landminer

Dette er borgerkrigenes Afrika. Alexandra, eller Bobo som hun kalles, kom med foreldrene og storesøster Vanessa fra England til daværende Rhodesia som settler i 1971, to år gammel. I 1974, da borgerkrigen i Rhodesia var åtte år gammel, kjøpte familien en farm i Burma Valley, tett opp mot grensen til Mosambik. «Terrorister», eller geriljasoldater, kom på nattlige raid til de hvite farmene. Bobo og søsteren har fått vite at de skjærer av ørene, leppene og øyelokkene på små hvite barn. Ungene må lære seg å håndtere rifler og passe opp for landminer. En gang kjørte de bak en afrikansk buss som hadde truffet en mine: «...det hang biter av afrikanere i trærne og buskene, som svarte og røde juledekorasjoner.»

Familien Fuller, som støtter Ian Smiths bestrebelser på å bevare i det minste ett afrikansk land under hvitt styre, passer dårlig inn i forestillingene om den hvite overklassen som tviholder på sine privilegier på bekostning av svarte slavearbeidere. Visst er de rasister i den forstand at de forholder seg til de afrikanske innbyggerne som var de navnløse dyr. Bobo forteller, med en viss forskrekkelse, at hun var i tenåra før hun ble invitert inn i et afrikansk hjem. Tjenerstaben og landarbeiderne på farmen er en del av husholdningen på lik linje med hundene, hestene og de magre kyrne.

På halv stang

Det er et liv med konstant vannmangel, strømbrudd, bedervet mat, betente insektbitt, mark i magen og slanger i hagen. Fins det et svømmebasseng i nærheten, er det garantert et stinkende, grønskeinfisert moskitoreir. Bare to av familien Fullers fem barn overlevde dette klimaet.

Et slags familieliv utspiller seg på de stadig mer ødslige farmene familien flytter til etter hvert som borgerkrig og uavhengighet brer seg i regionen. Etter Rhodesia/Zimbabwe er det Malawi, deretter Zambia. Overalt havner de på spøkelsesbruk som hvite settlere har flyktet fra eller bare forlatt. Dyra har paret seg med ville raser, og all pløyd mark tas tilbake av jungel eller ørken umiddelbart.

Foreldrene er et par stabeiser som nekter å gi opp en millimeter av jorda de har svettet og blødd for. Men Bobos mamma har det med å få øynene «på halv stang». Det skyldes enten gin, brandy, vin, øl eller alt på en gang. Når hun har besøk av andre hvite, for eksempel tilfeldige bistandsarbeidere, skremmer hun vannet av dem med noe ungene kaller ei plate med hakk i: Tragedier i vårt liv . Den går i fire kapitler: Krigen. Døde barn. Galskap. Å være Nicola Fuller fra Sentral-Afrika. Ungene erfarer fire tilsvarende kapitler hos gjestene som blir fanget av mamma: Henrykkelse. Mild beruselse kombinert med voksende vantro. Sterk beruselse kombinert med voksende panikk. Bevisstløshet.

Forbannelse

Fuller skildrer alt dette med en blanding av barnslig tilforlatelighet og tøff åpenhet. Hun legger aldri fingrene imellom når hun skildrer foreldrenes kamp for hvitt herredømme før Rhodesia ble Zimbabwe i 1980, eller deres desperate omgang med skytevåpen og alkohol. Men fortellingen er så gjennomstrømmet av usentimental kjærlighet at leserne tvinges til å prøve å forstå den forbannelsen som også rammet kolonialistene.

Kunne de annet enn å drikke seg sanseløse mens de klorte seg fast?

Fortvilelsen, støvet og varmen til tross, det er et eventyr - helt annerledes, men nesten like eventyrlig som Karen Blixens Afrika-opplevelser - Alexandra Fuller lar oss få del i. Mona Langes oversettelse har ivaretatt den stofflige, jordnære og litt barnslige atmosfæren i teksten.