Anmeldelse: Vigdis Reisæter, «Jeg skal hjelpe deg»

Rystende rapport fra eldreomsorgen

Sykepleier Vigdis J. Reisæter stikker hull på en verkebyll med dokumentarboka «Jeg skal hjelpe deg».

AVMAKT: Etter ti år sier Vigdis Reisæter opp sykepleierjobben i 2018. Hun orker ikke lenger gi utilstrekkelig hjelp. Først skriver hun et facebook-innlegg som deles 8000 ganger. Nå utdyper hun i ny dokumentar. Illustrasjonsfoto: NTB / SHUTTERSTOCK
AVMAKT: Etter ti år sier Vigdis Reisæter opp sykepleierjobben i 2018. Hun orker ikke lenger gi utilstrekkelig hjelp. Først skriver hun et facebook-innlegg som deles 8000 ganger. Nå utdyper hun i ny dokumentar. Illustrasjonsfoto: NTB / SHUTTERSTOCK Vis mer
Publisert

«Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen»

Vigdis J. Reisæter

Sakprosa

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2021

«En sykepleiers fortvilte hjertesukk.»
Se alle anmeldelser

«Om sommeren har kuer, etter loven, krav på frisk luft. Innsatte i fengsel har rett på minst en time utendørs hver dag. Per dags dato finnes det ingen tilsvarende rettighet for eldre på sykehjem.»

Etter ti år som sykepleier i eldreomsorgen orker ikke Vigdis Reisæter mer. Hun forlater hardtarbeidende kollegaer og jobben hun elsker. I dokumentarboka «Jeg skal hjelpe deg» stikker hun hull på en verkebyll, fylt av skam og fortvilelse over ikke å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Resultatet er en sørgmodig rapport om gamle og syke som sitter inne i ukesvis, som ligger innsmurt i egen avføring, og som gis piller når det er tid og omsorg de trenger.

EKS-SYKEPLEIER: Vigdis Reisæter. Foto: CAPPELEN DAMM
EKS-SYKEPLEIER: Vigdis Reisæter. Foto: CAPPELEN DAMM Vis mer

Ingen tid for ømhet

Som sitatet indikerer: «Jeg skal hjelpe deg» anlegger ingen sytende tone. Reisæter skriver klart og konkret, uten føleri. Hun forteller om hvordan hun som ung, ambisiøs sykepleier oppdager at teorien – det hun lærte på studiet om god og anstendig omsorg – ikke lar seg gjennomføre i praksis. Det er ikke tid nok, ikke fagkompetanse nok:

«Hver eneste dag brøt vi de lovene og reglene vi var pliktet til å følge».

For å illustrere dilemmaene og arbeidsoppgavene forteller Reisæter pasienthistorier. Hun forteller om den demente skuespilleren, den seksti år gamle MS-pasienten, samt den hjerterå historien om alkoholikeren Knut. Slik viser hun hvor sammensatt pasientgruppa, og dermed behovene, er. Daglig svikter pleierne, ifølge Reisæter: Er det ikke tid til å lytte og dempe angst, er piller løsningen. Er det ikke tid til å følge på do, er bleier svaret.

Historier som ryster

Reisæter viser hvordan resultatet av lav sykepleier-bemanning kan være fatalt. Pleieassistentene er gode resurser, men får lite opplæring. Det er ingen tid til å gi dem detaljert informasjon om pasientene, skriver hun. Ved flere anledninger går det galt, som da pleieassistenten en travel dag lar Agathe bli liggende i senga.

På noen timer utvikler den gamle trykksår på setet: «På bare noen uker gravde såret seg så dypt innover at man kunne se rett inn til benet. Sårhulen ble så stor at jeg etter hvert kunne få knyttneven min inn i den når jeg utførte sårstell». Det som blir gjort for å spare tid, ender med å ta mye mer tid, og lidelsen er uhyrlig.

Det er ille å lese om dårlig behandling. Men også om motløsheten som vokser i Reisæter. Ved alvorlige hendelser er sykepleierne pålagt å skrive avviksmelding. Prosedyren er tidkrevende, skriver Reisæter. Ofte er det ikke mulig å få skrevet i arbeidstida, og alternativet er å sitte etter jobb. I tillegg opplever hun at avviksmeldingen sjelden fører til noe. Bare dårlig stemning, som igjen fører til underrapportering. Hvis det stemmer at sykepleierne i eldreomsorgen resignerer og at avvik ikke meldes, er det skummelt.

Systemkritikk

Reisæter understreker at dette er hennes historie. Ikke alle vil dele virkelighetsbeskrivelsen. Men mange gjør det. I arbeidet med boka har hun snakket med kolleger, og lest forskning. Hennes fortelling befester et inntrykk, skapt gjennom avisoppslag og for mange, av egne erfaringer. Som foreldre vet vi at loven sier én voksen på tre barn for 1-3-åringer i barnehagen. De gamle trenger liknende hjelp:

Til stell, påkledning og bleieskift. Ofte må det lirkes og lures for å få dem til å spise - underernæring er et stort problem. Mange må roes. Dødsangst må møtes med tid. Sykehjembeboere har i tillegg sammensatte diagnoser, og andelen demente øker – med alt det innebærer av krevende, ofte utagerende adferd. Det er ett å forstå Reisæters varsko om at grunnbemanningen er for lav.

I dag mangles 6000 sykepleiere. Spesielt sykehjemmene sliter med å rekruttere: Underbemanning er selvforsterkende. Manglende ressurser fører også til nedverdigende situasjoner for pasientene. Reisæter forteller om den anerkjente poeten som ber om hjelp til å gå på toalettet. Noe mer akutt gjør at Reisæter må løpe ifra. Da hun kommer tilbake, ligger han naken i fosterstilling, innsmurt i egen avføring. Ingen hender var ledige. Hvem snakket om verdighet?

Gir stemme til de tause

Reisæter skaper en levende fortelling ut av erfaringene sine. Hun understreker at mye godt skjer på sykehjemmene, selv om hun litt spisst kommenterer at pasientene trenger godt stell og forsvarlig pleie, fremfor ny sykehjemsbar.

Med boka gir hun stemme til de tause gamle, og anskueliggjør konsekvensene av for lite tid og kompetanse i eldreomsorgen. «Jeg skal hjelpe deg» er en viktig og tidvis opprørende rapport fra innsiden; mer sorgfull en konfronterende, mer konstruktiv enn sutrende.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer