Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rystende romandebut

Sjeldent vellykket debut fra smelteverket i Odda.

BOK: Det er vel litt i tidligste laget å kåre årets debutant noen uker ut i det nye året. Sånn sett er ikke januar en ideell debutmåned. Derfor får en håpe at forlagssjef Anders Heger tar spanderbuksene på når han skal ut å kjøpe bordplassering til «Blind». For boka om Geir Kinsarvik er sabla god.

I likhet med forfatteren selv, er også hovedpersonen sosiolog og smelteverksarbeidersønn fra Odda. Men der stopper visstnok likheten med 40 år gamle Kinsarvik. Sistnevnte møter vi i en sjeldent vellykket åpningsscene der Kinsarvik «sjagar» rundt i Bremen i håp om å bli utsatt for blind vold. Boka gir en tilbakeskuende forklaring på hvorfor den nå vellykte juniorprofessoren i sosialwissenschaft bare vil dø. Det dreier seg blant annet om Geirs mange nederlag under oppveksten i Odda.

Det er én scene som skiller seg ut, og som er den mest rystende mobbehistorien jeg noensinne har lest. Den handler om hvordan Geir, den flinke og tykke gutten i klassen, blir avkledd på en klassefest og tvunget til et mislykket samleie med klassens veggpryd. Da sverger Geir hevn, over Mia og Maria og sogningen og Odda og verden. Godt hjulpet av en ambisiøs mor som har vært tjenestepike hos de «fine» i Bergen, kommer sønnen seg opp og fram. Til doktorgrad og ekteskap med en vestkantjente fra Smestad, et ulykkelig ekteskap bestående av forhatte søndagsturer i marka, etterfulgt av middager med en snobbete og altfor skravlete svigermor. Og et hjem som «feminiseres» av spedbarnsblader, sanitetsbind og en streng fordeling av hvem som skal ta sønnens skittbleier. Ekteskapet kulminerer i en fantastisk og absurd scene på en altfor liten balkong i vinterkulda i leiligheten i Markveien, der Geir er henvist for å få seg en røyk.

Rasende monolog

«Blind» skal være det skjønnlitterære resultatet av Seljestads avhoppede doktorgrad om livsløpsforskning. Likevel er det lite som minner om akademia i de passasjene der Seljestad sveiper innom utviklingen fra femtitalls arbeidersamfunn til det moderne Utdannings-Norge. Spesielt gjelder det monologen til Geirs far, som råder sønnen til aldri å stikke seg fram, for «den står svakest den som står alene». Faren raser mot «satans lånekasse», som har gjort arbeiderungdom til skoleflinke etterplaprere av middelklassemoral - langt blakkere og ulykkeligere enn sine barndomsvenner som valgte å holde stand ved smelteverket.

Det er umulig å lese denne boka uten å tenke på smelteverkslitteraten Fløgstad. Her er også en tematikk - og scener - som er svært Solstad-aktige. Likevel er ikke disse assosiasjonene påtrengende. Men kanskje burde Seljestad spart seg for å introdusere østeuropeeren Lena med (trollfjellaktige) kirgiserøyne. Eller gi oss et portrett av Geirs tipptippoldefar, som framstår som en dobbeltgjenger til Hamsuns Oliver.

Fomlete perspektiv

Formelt halter det også litt. Her er overganger som ikke alltid er like elegante. De mange tilbakeblikkene veksler i perspektiv, og visse av de anekdotiske fortellingene er mer avsporinger enn litterære assosiasjoner. Likevel utgjør nettopp det litt fomlete fortellerperspektivet denne bokas sjarm. Det er ei bok som også inneholder noen svært overraskende og etter hvert groteske scener som avslører Kinsarviks mørke natur. For tragedien om Geir Kinsarvik er i hvert fall ingen oppfordring til såkalt sosial mobilisering.

Den anbefales på det varmeste.