Rystende vakkert

Stor ny forestilling av Jon Fosse.

STAVANGER (Dagbladet): Rogaland Teaters oppsetning av Jon Fosses nye stykke «Vinter» er blitt en inderlig og helstøpt forestilling. Fosses hverdagsmennesker er ribbet for forkledninger, juks og jåleri, og ordene er få. Rommet mellom dem fyller teateret med en inderlighet som er dypt bevegende.

Et nytt skuespill av den norske dramatikeren Jon Fosse er for lengst blitt en internasjonal begivenhet. Bare denne høsten blir han oppført i noe nær et halvt hundre europeiske teaterhus. Å forklare Fosses internasjonale gjennombrudd med hans ordknapphet, eller moteriktig sagt: hans minimalisme, det blir for enkelt.

Kanskje skyldes det like meget at Jon Fosse rett og slett er til å stole på? At han fører oss «back to basic», for å si det på nynorsk.

I hvert fall et det både tydelig og synlig på Rogaland Teater nå, at teamet bak denne nye Fosse-forestillingen i absolutt tillit til sin dikter, har skapt et selvstendig scenisk kunstverk med sjelden intensitet. I spillet mellom Kvinna og Mannen, det er bare de to, er det aldri ett ord for lite eller for meget, og i stillheten mellom dem kommer menneskene så nær hverandre at det nesten gjør vondt.

Nyansert

Mette Arnstad spiller kvinnen, hora i parken. Hun er sigen i knærne, ustø, sliten. Utslitt av selvforakt, eller kanskje av å leve på rein, skjær desperasjon? Arnstad spiller henne intenst nyansert, direkte og klart som vann.

Saltvann, for det svir i øynene. «Jeg er dama di!» roper hun til ham. En forskrekket forretningsmann i slips og frakk som vegrer seg så godt han kan mot virkelighet og kjærlighet. Svein Harry Hauge spiller ut Fosses tekst med stor og forknytt varme brokkevis og helt. I det store rommet rundt de stramme setningene er de nydelig samdanset, tettere og tettere.

Intimt samspill

Instruktøren Marit Grønhaug har ladet atmosfæren rundt dem med et nærmest ømt gehør både for sagt og usagt. Et intimt samspill mellom Erlend Birkelands scenografi, Torill Lunds lysdesign og Frode Gjerstads musikk akkompagnert av Frode Ytre-Arnes lyd, gjør at de rytmiske vekslinger mellom møtene på benken i parken, i senga på hotellet og tilbake igjen, nesten umerkelig får en uendelig sår, men uslitelig grunntone.

Jon Fosses «Vinter» har som utgangspunkt Bibelens bud «Du skal ikke bedrive hor». «Det er i hverdagen livet har sin dramatikk,» sier forfatteren. På scenen er det blitt teater på bar bakke. Modig og ærlig - og dypt bevegende.