«Slipp meg fri»
Angelica Kjos og Atle Aurstad
«en helt fryktelig fortelling om hva voksne kan gjøre med barn»Se alle anmeldelser
Det er ubegripelig at noen kan utsette barn for så umenneskelige overgrep og sterke lidelser som det Angelica Kjos forteller at hun har opplevd. Det er like ubegripelig at det er mulig å komme seg helskinnet gjennom en slik oppvekst. Den har den nå 29 år gamle Angelica Kjos klart. Årsaken, forteller hun, er blant annet den ti år lange terapien hun gjennomgikk med psykologen Atle Aurstad.
I «Slipp meg fri» tar Angelica og Atle oss med inn i terapirommet. Det avdekker en helt fryktelig fortelling om hva voksne kan gjøre med barn, og en rystende fortelling om et sviktende hjelpeapparat. Det er også en bemerkelsesverdig åpen, saklig, innsiktsfull og lærerik bok om hvordan terapi kan utspille seg.
Stefaren ble dømt
Angelica kom til Norge som flyktning fra Irak da hun var fire år, blant annet med en stefar hun lenge trodde var hennes far. Det var han som ifølge Angelica begikk overgrepene. Tross varslinger fra naboer og skole, grep ikke barnevernet inn før hun var elleve. Året etter ble stefaren dømt til åtte års fengsel før han ble sendt ut av landet. Han ble dømt for grov vold mot Angelica, og for vold, incest og grove seksuelle overgrep mot et annet barn.
Han ble aldri tiltalt for overgrepene mot Angelica, som var blitt fortalt at hun ikke behøvde å forklare seg. Angelica selv var så traumatisert at hun de neste årene bodde på seksten ulike fosterhjem og institusjoner. Hun bedrev særdeles grov selvskading og forsøkte gjentatte ganger å ta sitt eget liv. Hun hadde også et omfattende rusmisbruk, etter å ha blitt introdusert for piller og sprøyter etter et grovt overgrep da hun var ni. Da hun var femten år, møtte hun Atle, som er spesialist på ofre for seksuelt misbruk og overgrep.
Boka er lagt opp som en vekslende fortelling mellom Atle og Angelicas versjon av deres møter: Vi hører om Atles langsomme tilnærming til den svært motvillige og engstelige Angelica. Om hennes dype skepsis etter mange mislykkede terapiforsøk, og om at hun, etter at hun hører at han også jobber med overgripere, mistenker at han kan være på deres side. Om deres gjensidige tolkning av hverandres kroppslige uttrykk - og hvordan de langsomt nærmer seg de mest traumatiske hendelsene.
Mesterlig om det mørkeste
Terapeutens reaksjoner
«Slipp meg fri» kunne blitt en spekulativ og etisk betent utgivelse. Slik framstår den ikke. De mange og ekstremt grove overgrepene blir kun antydet. Fokuset er på hvordan terapien utspiller seg, og hva de to tenker og føler. Boka er ment for alle, men spesielt rettet mot terapeuter og studenter. Der er det et skrikende behov for gode lærebøker. Her skiller denne seg ut ved å være så direkte og virkelighetsnær, ikke kun ved å følge pasientens, men også terapeutens tanker og reaksjoner:
«Jeg husker spesielt en time hvor Angelica fortalte detaljer fra et overgrep som var så grotesk at jeg fikk behov for at hun skulle stoppe. Hun oppfattet tydeligvis mine ubehagsreaksjoner, men fortsatte likevel å fortelle. Jeg ble nødt til å be henne om å slutte. Jeg hadde fysisk sterke brekningsfornemmelser og måtte gå på toalettet for å kaste opp», skriver han.
Mens Angelica skammer seg, og er redd han han skal avvise henne når hun forteller om de verste overgrepene.
«Jeg regnet jo med at Atle kom til å si at det ikke endret hans oppfatning av meg, men hva om jeg så noe annet i blikket eller ansiktet hans?»
Blant de mest rystende passasjene, er den der Angelica - mot Atles råd - insisterer på å møte stefaren i fengslet og konfrontere ham med overgrepene. Angelica klarer å gjennomføre konfrontasjonen, men faller sammen etterpå og får et av mange tilbakefall. Vi får også en hjerteskjærende innsikt i Angelicas mangel på grensesetting, blant annet at hun ikke klarer å bevege seg da en fremmed mann beføler henne. Atle blir med Angelica på tur i byen og ser hvordan visse mennene stirrer på henne. Han vet, gjennom sin behandling av overgripere, hvordan de ser seg ut sårbare ofre.
For en bok!
Usedvanlig menneske
Lik mange av samtidens dokumentarer og dokumentariske romaner, er boka også en sterk kritikk av både barnevern og psykiatri. Da Angelica fyller atten, tilhører hun ikke lenger barnevernet. Tross både Atles og Angelicas protester, og politiets råd om beskyttelse, blir hun kastet alene ut i en virkelighet hun ikke takler. Hun blir utsatt for nye grove overgrep, og reagerer med omfattende rus og flere selvmordsforsøk. Hun blir lagt inn på en psykiatrisk klinikk, og neddopet med diagnosen schizofreni, til Atles overraskelse. Først da TV2 tar saken hennes, får hun hjelp.
Angelica er nå småbarnsmor, jobber i barnevernet og er en profilert stemme i offentligheten. Mot alle odds og takket være gode hjelpere. Men først og fremst avdekker denne boka at Angelica selv er et helt usedvanlig menneske med en usedvanlig styrke.
