Så fast en borg

Hver 13. time blir franske Mont-Saint-Michel ei øy. Dit kan du dra for å spise berømte crepes i middelalderomgivelser. Eller søke etter høyere makter.

-  JE SUIS viking! Claude Charlot (70) slår ut med armene. Han har tatt veien innenfor klostermurene på Mont-Saint-Michel for å gi hunden Chaplin en historisk luftetur. De to har kommet ned fra Rouen noen dager for å besøke klosteret, og for å foreta sin egen personlige pilegrimstur. Claude er etterkommer av Rolf le Marcheur, normannernes berømte kong Rollo, Gange-Rolv fra Giske.

Hit kom han, sunnmøringen, først for å plyndre, deretter for å la seg krone, og sist for å la seg kristne.

Claude har tatt turen hit femten ganger. Men ikke for å finne Gud.

-  Jeg er langt mer opptatt av historien, av arkitekturen, av det mesterverket som er Mont-Saint-Michel. Det er det storartede - le grandeur - som slår meg hver gang jeg kommer hit.

MONT-SAINT-MICHEL ligger som det høyeste punktet i et landskap som strekker seg flatt så langt øyet kan se. Et religiøst og historisk symbol i Nord-Frankrike, regnet som en av de viktigste kirkene for franske katolikker. Hit kommer årlig mellom tre og en halv og fire millioner mennesker, en femtedel av dem kommer på pilegrimsreise. Beliggenheten sørger for at det er langt mellom stereotypene. Ingen høylytte amerikanere, få kameraknipsende japanere, og de tyske bobilturistene velger å ligge lavt. Klosteret er først og fremst forbeholdt franskmenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I skumringen står klosteret dystert og storslagent mot kveldshimmelen. Et syn som har møtt pilegrimer og tilreisende i mange hundre år. Men også soldater og angrende straffanger har hatt Mont-Saint-Michel som mål. I middelalderen måtte veggene forsterkes for å tåle kanonild da engelskmennene inntok Normandie, og under den franske revolusjonen ble øya brukt mest for å huse skjebnesnære aristokrater og ulydige politikere.

ET SMUG vikler seg middelaldertrangt opp mot klosteret. Bak de eldgamle fasadene skjuler det seg glorete suvenirbutikker, der plastsverd og papphjelmer konkurrerer med glitrende, rosa nips og forgylte produkter fra Østen. En røslig innroper vil ha deg inn på en virtuell reise rundt øya, selv Internett har funnet veien til øya.

Mont-Saint-Michel har vært turistmål siden 1870-åra. La Mère Poulard, den eldste hotellrestauranten, og også den mest fasjonable, har servert mat på øya i 117 år.

Så fast en borg

Her inne pisker omelettkokkene sine verk med fast takt og rytme. Håndlaget og håndverket er viktig. De travleste dagene kan kokkene lage så mange som fem hundre omeletter der de står - strategisk til skue for turistene.

-  Vær så snill, madames et monsieurs, gi dem litt luft, roper Ismael Kais. Han er sjef i resepsjonen ved siden av. Ulastelig antrukket ber han innstendig og gang på gang publikum om å trekke seg tilbake. Til ingen nytte.

Kokkene strutter av stolthet og slår noen ekstra slag i bollene når en ny gruppe turister stikker hodet inn. Osen ligger tjukt i lokalet, for omelettene stekes over åpen flamme. Duftene slåss om plassen, og kokkene svetter om kapp.

-  Attention!

Flammene slår opp foran ei jente i hjørnet. Hun snur seg litt beskjemmet og ser mot turistene, som hviner av fryd.

Her inne ligger historien og tradisjonene metertykk i veggene - under hundrevis av signerte portretter. Her henger Georg 4. av England med familie, to rader under keiser Hirohito av Japan. Filmstjernen Rita Hayworth henger på hedersplassen innerst i lokalet.

Men er det plass til oss? Ikke snakk om, og ute venter en krystallklar novemberkveld. Den bitende Normandie-vinden får selskap.

EN NY DAG. Morgenvakta på hotellet stønner lavt på gallisk når vi spør om vi kan spasere i sanddynene rundt Mont-Saint-Michel uten guide. Pekefingeren vifter et klart nei.

-  Det er ekstremt farlig.

Hun uttaler ordet med så mange stavelser at vi så vidt våger oss ned på den asfalterte parkeringsplassen. Ute lokker sanddynene badet i varm morgensol, men nå vet vi bedre. På det meste er det over femten meters forskjell på høy- og lavvann, og bankene som strekker seg langt ut i bukta skjuler både kvikksand og sterke strømmer. Fremdeles er det mange som drukner hvert år - stort sett ubetenksomme og uforsiktige turister som våger seg ut på egen hånd.

INNENFOR PORTE DE ROY, kongens port, den tredje porten, koker det av dagsturister som er kommet for å nyte middelalderhistorien i det klare været. Fremdeles står Normandie-vinden salt inn fra havet, men den er blitt mye mildere. De lange trappene opp mot klosterkirken er omkranset av fasadeskrømt og høye, dystre vegger. Her er murer som er bygd for å holde engelskmenn ute, og troende inne.

Alain Trèmion har vært guide her i ti år. Han liker å fortelle om engelen Mikael som har fått plass øverst på kirkespiret. Alain er troende, men ikke praktiserende katolikk, og han fryder seg over sitt arbeidssted.

-  Hør, sier Alain idet klokkene varsler messe.

-  Høyt der oppe får erkeengelen hjelp til å jage det onde.

Og inn piler turistene. En gudstjeneste på Mikaels fjell er viktig for

en troende franskmann. Her er kirken for Frankrikes beskytter, engelen

som ledet Jeanne d\'Arc mot engelskmennene. Her er selve symbolet for fransk motstand, det eneste stedet i Frankrike som ikke falt under Hundreårskrigen.

- Jeg elsker stedet for stillheten, sier belgiske Luc Chanteloup. Han og familien beundrer den stramme kirkeveggen fra klosterhagen på toppen.

- Det er aldri samme opplevelsen å komme tilbake, det er alltid noe nytt, sier han.

Bak en liten disk innenfor kongens port ruller Annette Lair opp det franskeste franske - en crjpe. Hun slår normannisk eplebrennevin over.

-  Det er epler i blodet på alle normannere, sier hun mens hun legger opp en crjpe Normande. Eplebrennevinet - calvadosen - får selskap av hjemmelagd eplemos, og en liten skje epleiskrem på toppen.

-  Det er jo eplene folk vil ha når de kommer, sier kollega Celine Capi og himler med øynene.

-  De er for turistene.

Og hun vet hva hun snakker om. Her lager de gjerne to hundre lekkerbiskener om dagen når det står på som verst, og i dag er det ventet inntog.

-  Jeg går iallfall aldri arbeidsløs

på Mont-Saint-Michel, humrer Annette.

TILBAKE PÅ fasjonable La Mère Poulard er resepsjonssjef Kais Ismael fremdeles på jobb. Han er blitt langt mer pratsom, selv om turistene er flere, og støynivået høyere.

-  Folk som kommer hit er ikke de typiske turistene. Når du velger Mont-Saint-Michel, sier det noe om deg som person. Her blir du ikke brun, det finnes ingen langstrakte strender. Det er interessante mennesker som kommer hit.

Epler i blodet: Annette Lair slår flammende calvados over eplene på en crjpe Normande og serverer det aller franskeste. Bak skimtes klostermurene på Frankrikes stolteste monument.
La Mère Poulard: Hønemor siden 1888.
Pietisme og profitt: Her får man ikke det ene uten det andre, men på Mont-Saint-Michel får man iallfall gammel turisme, en severdighet i seg selv. Kokkene banker egg i håndlagde boller, mens hanefar strengt følger med. Fem hundre ganger daglig må eggene slås til perfeksjon.
Engel: Mikael beseiret Lucifer og overvant britene.