Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Stein Torleif Bjella - «Øvre-Ål Toneakademi»

Så fengende har du aldri hørt Bjella

Stein Torleif Bjella om livet, sett fra Øvre-Ål.

TILBAKE: Stein Torleif Bjella gir i dag ut sitt første album med egen musikk på fire år. Og innfrir igjen, ifølge vår anmelder. Foto: Kim Rognmo
TILBAKE: Stein Torleif Bjella gir i dag ut sitt første album med egen musikk på fire år. Og innfrir igjen, ifølge vår anmelder. Foto: Kim Rognmo Vis mer

ALBUM: «Øvre-Ål Toneakademi» er ikke bare Stein Torleif Bjellas første album med egenkomponert musikk på fire år, det er også en «gjenforening» med Kjartan Kristiansen.

«Øvre-Ål Toneakademi»

Stein Torleif Bjella

5 1 6

Viser/pop/rock/americana

2020
Plateselskap:

Heime med hund

«Hans navn er Stein - og han innfrir igjen.»
Se alle anmeldelser

Etter tre album med DumDum Boys' gitarist og låtskriver som produsent, overlot Bjella dette ansvaret på de to neste til Bård Ingebrigtsen.

Det føltes riktig da. «Gode Liv» (2016) var hans mest produserte album, av denne anmelder omtalt som «det komplette album» (og belønnet med en sekser på terningen), mens lydutgaven av diktsamlingen «Jordsjukantologien» (2018), som kan katalogiseres som «dikt med musikk» - komponert av bandet og ikke Bjella - kom litt i skyggen. Mellom der kom teaterstykket «Kan nokon gripe inn», basert på Bjellas låtunivers.

Tilbake

Etter to album med bandet Tolv Volt kom Bjella inn som et friskt pust med solodebuten «Heidersmenn» i 2009. Kristiansen var fødelshjelper, og hang med på to album til. Nå er han tilbake i produsentstolen, og det føles også helt riktig. Ikke fordi «Øvre-Ål Toneakademi» likner så mye på de første, mer visepregete platene, men fordi det er interessant å høre utviklingen.

Sammen med Kristiansen har Bjella (sang/gitar) lagd sitt mest rocka, pop-pregete og varierte album. Det har også noen sider som er tyngre enn vanlig musikalsk. Han støttes av sitt faste band, Geir Sundstøl (alt med strenger m.m.), Kenneth Kapstad (trommer) og Eirik Øien (bass) - samt gjester som Kristiansen (gitarer og kor) og Christer Knutsen (piano).

Sundstøls krumspring

Alle er glimrende musikere, men det må være lov å trekke fram Sundstøl spesielt. Han har vært med Bjella siden albumdebuten og bidrar med både krydder og godteri på de aller fleste låtene her, fra shankargitar, xylofon og klokkespill til marxophone (en siter-variant) og optigon (elektronisk keyboard) og andre «rare» intrumenter - og selvfølgelig pedal steel.

KONSERTHØYDEPUNKT: Stein Torleif Bjella er fornøyd tilskuer når Geir Sundstøl og Amund Maarud møtes i en heftig gitarduell på Øyafestivalen for tre år siden. Foto: Øyvind Rønning / Dagbladet
KONSERTHØYDEPUNKT: Stein Torleif Bjella er fornøyd tilskuer når Geir Sundstøl og Amund Maarud møtes i en heftig gitarduell på Øyafestivalen for tre år siden. Foto: Øyvind Rønning / Dagbladet Vis mer

Er det lov å håpe at Sundstøl også får med seg gitarkamerat Amund Maarud når Bjella og bandet slipper til på scenen igjen? De to supergitaristenes duell under Øya-lørdagen var et høydepunkt på festivalen for tre år siden.

Fengende

Bjella & Co. har vel aldri vært mer fengende og «pop-fiksert» enn på singelen «Mitt namn er Stein» (med stryk og horn fra Mari Persen) og mesterlige «Min kjære og ven» (igjen takk til Sundstøl). Aktuell er han også, trolig utilsiktet. I «Frisøren i sentrum» hyller han ei yrkesgruppe som i likhet med mange andre ble tvunget til å legge ned verktøyet.

Hjemlige «Sundre city», og klientellet der, «hylles» eller plasseres i den strålende åpnigssangen med samme tittel («Sundre city, her kjem e / sentrum i mitt liv») - med en fin string swing-touch av Lars Dalin. Hør en fiskers stille klagesang i «Fiskesangen». Tommel opp også for den lekne tittelen «Følsom person blues» - uten at jeg finner noen klar parallell til Cash-klassikeren «Folsom Prison Blues».

Paus-hyllest

Tekstforfatter Bjella er som vanlig i storform. Og - når han for en sjelden gangs skyld skal gjøre en coverlåt, lander han på en som kler fjellbonden fra Øvre-Ål utmerket, nå på halling.

Ole Paus' «Fødd på eit fjell» fra hans andre album «Garman» (1972) gjenoppstår her som countryrock - og mer rocka enn det backingbandet Pussycat besørget for snart 50 år siden. Bjella sang den samme sangen da han hyllet Paus under 70-årsfeiringen i Den Norske Opera for tre år siden. Paus er blant våre fremste tekstforfattere, og Bjella har, som en av få, mange av de samme kvalitetene.

«Fortapt spelemann»

Men - innerst inne er han bare en «Fortapt spelemann», for øvrig uvanlig lystig her. Han «visste han var i slag» og gleder seg over at han fikk til en ny låt:
«Alt e treng er ein sang
fortapt spelemann
spelemann, spelemann
det einaste e kan
(...)
ingenting e betre enn
når ny musikk kjem
då fær e sjøl ein ny start
då ser e alt so klart»

Fortapt? Det må være et utslag av falsk beskjedenhet, for jeg tror han kan snekre og mye annet. Samtidig har Stein Torleif Bjella lagd ett av sine beste album. Nok en gang.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!