MOTSETNINGSFANS: Dag Solstad, Stig Sæterbakken og Vigdis Hjorth er blant de norske forfatterne som er dypt inspirert av Søren Kierkegaard. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB // Ida Hjerkinn / Sondre Steen Holvik / Dagbladet
MOTSETNINGSFANS: Dag Solstad, Stig Sæterbakken og Vigdis Hjorth er blant de norske forfatterne som er dypt inspirert av Søren Kierkegaard. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB // Ida Hjerkinn / Sondre Steen Holvik / DagbladetVis mer

«Så folkens: Dere som er gift, skill dere. Dere som ikke er gift, gift dere, og skill dere når det har gått litt tid.»

Den største arven fra Kierkegaard: paradoksene.

IDEER: Det er ingen skam å bli voksen. Skjønt det kan av og til virke som om voksenlivet sløver evnen til kritisk tenkning. Det som måtte finnes av opprørske impulser, ofres til fordel for konform hygge, samtidig som man gradvis forvandles til det ugjenkjennelige, så pregløs at man glir umerkelig inn i alle sosiale sammenhenger.

Skal man tro Søren Kierkegaard synes i hvert fall det borgerlige voksenlivet å være ensbetydende med et liv i løgn, uendelig langt unna den innsikten og sannheten man opplevde å være i kontakt med som barn og ungdom.

I den nylig utgitte monografien «Søren Kierkegaard — Den fromme spotteren» (Forlaget Press, 2013), framhever idéhistoriker Trond Berg Eriksen denne livsinnstillingen hos Kierkegaard: «Et vanlig, borgerlig liv med yrkesforpliktelser er i Kierkegaards perspektiv knapt nok verd å leve. (...) Besteborgerens livsløp er som en lang svømmetur i et lunkent basseng av illusjoner og stupiditet hvor mennesket som mulighet går glipp av sin evige bestemmelse.»

Men Kierkegaard ser en vei ut av villniset — ikke bare gjennom den religiøse troen, men også gjennom å tenke i paradokser, framholder Eriksen og viser til hvordan enhver selvmotsigelse avdekker det man ikke evner å tenke entydig. Slik blir det mulig å avsløre falske forestillinger, i ens eget liv så vel som i samfunnet generelt.

Antologien «Forfatterne møter Kierkegaard» (Forlaget Press, 2013) byr på tekster, essay og romanutdrag av blant andre Dag Solstad, Stig Sæterbakken og Vigdis Hjorth, hvor hangen til å tenke ved hjelp av motsetninger er den mest framtredende arven fra Kierkegaard.

Boka fungerer som en inngangsport til Kierkegaards forfatterskap, hvor Sæterbakkens «Goddag mann, Alter Ego — Om Søren Kierkegaard, ved et par av dem» er det bidraget som tydeligst gjøre rede for Kierkegaards tvisyn: «Meningen er kanskje å leve og uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte, det selvmotsigende, det uavklarte.»

I «Kierkegaard og Norge» (Forlaget Press, 2013) påpeker bokas forfattere Thor Arvid Dyrerud og Marius Timmann Mjaaland hvordan Solstad framhever kontrastene når han omtaler Kierkegaard i flere av sine romaner. Tydeligst er dette i «17. roman» (2009) hvor Solstad beskriver motsetningsforholdet mellom sønnens konvensjonelle familieliv og den aldrende Bjørn Hansens isolasjon — hele tiden i nær tilknytning til hvordan Bjørn Hansen leser Kierkegaards «Sygdommen til Døden».

Sæterbakken forsyner seg minst like friskt av Kierkegaards originalverker. I romanen «Gjennom natten» (2011) fortelles det om hovedpersonen Karl Meyer som i likhet med Kierkegaards Johannes Forføreren er vel så mye forført av sin egen forførelseskunst som av kvinnen han er utro med.

Årsaken til sidespranget er etter alt dømme det konforme familielivet, slik det for ham framstår som tilstivnet og uutholdelig forutsigbart. Med viten og vilje styrer Karl Meyer derfor rett i avgrunnen, riktignok uten å ane omfanget av utroskapens konsekvenser: Sønnen tar sitt eget liv.

Det er dette selvmordet som danner utgangspunktet for romanen og for Karl Meyers tilbakeskuende selvrefleksjon — en grubling som kretser rundt flere begrepspar, hvor ekteskap og skilsmisse, etikk og estetikk, liv og selvmord, er de mest sentrale. Karl Meyer lever med andre ord midt oppi det samme spenningsfeltet som Kierkegaard gransker i «Enten-Eller».

Den samme tematikken beskrives også i essayet «Ja. Nei. Ja.» (Flamme Forlag 2008). «Å gifte seg er å konstituere mening, å skille seg er å destruere denne mening», skriver Sæterbakken og framhever det tilsynelatende meningsløse ved ekteskapsinngåelsen, før han avslutter essayet med følgende paradoks: «Så folkens: Dere som er gift, skill dere. Dere som ikke er gift, gift dere, og skill dere når det har gått litt tid.»

Oppfordringen er for et ekko av Kierkegaard å regne — i «Enten-Eller» skriver han: «Gift Dig, Du vil fortryde det; gift Dig ikke, Du vil ogsaa fortryde det; gift Dig eller gift Dig ikke, Du vil fortryde begge Dele.»

Vigdis Hjorth skriver også om den angivelig trangsynte og harmoniserende innretningen kalt «ekteskap». I essayet «Både Og — om begrepet Kierkegaard» skildrer hun hvordan hun på vei til New York, fordypet i Kierkegaard, kommer til en nedslående erkjennelse om sitt eget ekteskap: «Satt på flyet i transatlantisk mørke mellom sovende og forsto fortvilet: Jeg er en spissborger gift med en spissborger, jeg har født tre spissborgerlige barn. Jeg må skilles!»

Hjorth ser ut til å nærme seg de samme paradoksene som Solstad og Sæterbakken vektlegger i deres lesninger av Kierkegaard. Men der Solstads Bjørn Hansen isolerer seg fra omverdenen, og Sæterbakken fremmer det selvmotsigende og uavklarte, finnes det hos Hjorth en større vilje til å forbedre livsvilkårene, til å handle. Hun skiller seg fra ektemannen, og påpeker — like paradoksalt — «hva det innebærer av trivielt spissborgerlig arbeid».

Ikke bare hjelper Kierkegaard henne i å leve et mer sannferdig liv, hun skriver om det med en mer sammensatt ironi, tettere på originalen, enn det som kan hevdes å være tilfelle hos Solstad og Sæterbakken. Hjorth beskriver virkelig et «både-og», og i større grad uttrykker hun en modenhet, en evne til å forsone seg med meningstapet, komme seg videre, holde ut — og til å nærme seg det paradoksale med en kompleksitet nesten like stor som den man finner hos Kierkegaard.

Like fullt fremmer Kierkegaard det barnlige og ungdommelige blikket som en motgift til det sløvende voksenlivet. Kierkegaard selv skriver at man skal lære av barn, «af deres vidunderlige Genialitet». Dette er åpenbart i tråd med hvordan romantikken så overgangen til voksenlivet som selve «terskelen til dødsriket», slik Eriksen omtaler det.

Men heller ikke forbindelsen til romantikken er entydig. For Kierkegaard framholder at det er religionen, og ikke kunsten, som kan bøte på meningstapet. Likevel er det godt belegg for å forstå Kierkegaard som en som langt på vei slutter seg til romantikkens program, som motsetter seg konvensjonene, det spissborgerlige livet, og som forsøker å leve mest mulig sannferdig.

Men dette betyr ikke at Kierkegaard står i konstant opposisjon til omgivelsene sine. I samsvar med den motsetningsfylte tenkningen for øvrig, gjenspeiler Kierkegaards liv de samme paradoksene. Han inngår faktisk i en rekke sosiale sammenhenger. Riktignok — som i forlengelse av hans mange pseudonymer — må han iføre seg masker for å omgås andre. Han er en skuespiller som forsøker å spille et menneske.

Den motsetningsfulle livsførselen gjør det umulig å gi et entydig bilde av forfatteren og filosofen. Men skal man tilegne seg noen av de utallige innsiktene som finnes i forfatterskapet, er det kanskje nødvendig å velge seg én Kierkegaard om gangen, selv om man med en slik tilnærming risikerer å framheve enkelte roller på bekostning av andre.

Olav Løkken Reisop er forfatter.