Så forlot også Kjetil Rolness oss!

SORGA STÅR ENNÅ

tung utenfor hver stuedør i nord. Til tross for at det er gått dager siden det forferdelige budskap kom fra sør, kan jeg fortsatt se små folkegrupper stå tett sammen, holde om hverandre, og i lavmælt tale, for etterpå å tusle hjemover, hver til sitt, med bøyde nakker. I enkelte bygder, da særlig rundt Vågsfjorden hvor han har pleid å feriere, har flaggene vaiet på halv stang i dagevis.

Nei, Nord-Norge er ikke kommet skikkelig i gang igjen etter den grufulle meldinga fra sør. Bedrifter går bare for halv maskin fordi store deler av arbeidsstokken har sykemeldt seg og sitter rundt om på overfylte legekontorer og trygler om medisiner mot alvorlig depresjon etter det verste slaget som har rammet landsdelen siden krigen.

Det tunge budskapet i Dagbladet sist lørdag der Kjetil Rolness fant det betimelig å proklamere for all verden: «Æ vil ikkje være nordlending lenger», har rammet landsdelen verre enn noen annen katastrofe jeg kan minnes. Folk snakker nå ikke om annet. Vel, nok er vi et prøvet folkeferd, men hvordan komme seg etter dette? Ja, stå han no av, de som det makter!

Han, som mer enn noen annen var i ferd med å gi Nord-Norge et nytt image, vil ikke lenger vedkjenne seg sitt opphav. Han er vel den som mest har bidratt til en gang for alle å knuse det evinnelige bildet av nordlendingen: En skjegget, sutrende og bannende fisker med loslue, sjyvotter og med fiskeblod og slog på slitt oljehyr i sjarken i nordvestkuling, slik man enøyd kan se ham om bare viljen er ond nok. Og det er den åpenbart fremdeles.

MED KJETIL ROLNESS

sto en ny og mer tidsriktig nordlending fram, iført tynt, fargerikt silketøy med tilhørende lette gevanter. Og som med ikke særlig barske bevegelser gestikulerte med slanke, velpleide hender, sofistikert og mykt lallende under det meget presise kunstnernavn, «Jens Pikenes». Og gode gud hvor stolte vi har vært av ham. Tenk, han er en av våre! Sukket de som visste det. Det var nordlending å leve opp til det! Men nå vil han det altså ikke mer. Han vil, skriver han, si «æ» ved enkelte anledninger, antakelig under et snarlig sommerbesøk nordpå, det er alt. Men dermed klamrer noen seg desperat til håpet: Kanskje har han ikke forlatt oss helt likevel?

Sjøl er jeg også knust, ikke minst fordi den store åndshøvdingen ga meg litt av skylda for å abdisere. Av en for meg ubegripelig årsak forfremmet han meg til «humorpoliti», enda jeg ikke har uttalt et vondt ord om «Team Antonsen». Tvert i mot. At han foraktelig omtaler meg som «hjertevarm» er lettere å bære etter som det kommer fra en som synes å ha ringe kjennskap til slikt svineri.

Nei, Nord-Norge blir nok aldri det samme etter dette. De ytterst få som ikke er slått helt til jorden av sørgebudskapet, har av sjokket reagert med sinne. De vil «dra til Oslo og slite hauet av landsdelssvikeren», sier de. Men det har jeg advart mot. Skal de først dra til Oslo, så finn en mer vital del på ham å slite av, har jeg sagt. Dermed kan man forhindre at det kommer flere fra det hold som står fram i skam og fornekter sitt opphav fordi man ikke tåler at andre ikke er utstyrt med like mye vett som en mener sjøl å besitte.

JEG FOR MIN DEL

har atskillig lettere for å tilgi spontane om enn lett tankeløse utsagn under varme TV-lamper som forsvar for nordlendinger og samer, fordi de er gjort i beste mening. Det jeg inderlig forakter, er gjennomtenkte, infame og vulgære karakteristikker både av enkeltpersoner og en hel og mangfoldig sammensatt folkegruppe i nord. Og all denne sjofelhet formet og ikledd en kjekk og åpenbart selvnytende språkdrakt i Dagbladets spalter.

Vel, nå er denne åndskjempen tapt for alltid for oss. Vi sitter altså her i nord igjen fylt av både sorg, savn og vemod og i den djupe erkjennelse om at han ikke lar seg erstatte. Det er vårt inderligste håp i ei tung tid!