TRAILER: Det tredje kapittelet i «Maze Runner»-trilogien har premiere på norske kinoer 26. januar. Video: 20th Century Fox Vis mer

Anmeldelse: «Maze Runner: Dødskuren»

Så full av dystopiske klisjeer at man tidvis glemmer hvilken film man ser på

«Maze Runner»-trilogien avsluttes bokstavelig talt i kjent stil.

FILM: «Maze Runner: Dødskuren» topper seg allerede i innledningsminuttene, hvor regissør Wes Ball serverer en velorkestrert og genuint engasjerende actionsekvens som kombinerer biljakt, togrøveri og noen overraskende effektive skytescener. Så medrivende er det faktisk at man et øyeblikk begynner å lure på om man tok feil da man avskrev franchisen som uinspirert postapokalyptisk young adult-oppgulp.

Maze Runner: Dødskuren

3 1 6

Science fiction

Regi:

Wes Ball

Skuespillere:

Dylan O'Neal, Thomas Brodie-Sangster, Kaya Scodelario, Giancarlo Esposito m.fl.

Premieredato:

26. januar, 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Maze Runner: The Death Cure

«Dystopisk déjà vu.»
Se alle anmeldelser

Messiansk
I denne tredje og siste «Maze Runner»-filmen kjemper Thomas (Dylan O’Brien) og de andre rebellene fortsatt en innbitt kamp mot den paramilitære organisasjonen OND, som er det nærmeste man kommer en stat i filmens dystre framtidsscenario. Et mystisk virus har forvandlet brorparten av menneskeheten til zombie-lignende vesener og rasert sivilisasjonen, og OND kjemper med nebb og klør for å beholde kontrollen over de gjenværende friske menneskene, hvorav de fleste er å finne bak murene i den sagnomsuste storbyen Last City.

Allerede her begynner man å falle av. Det har gått to og et halvt år siden «Maze Runner: Ildprøven» var å se på norske kinoer, og når man ikke lenger har detaljene friskt i minne er det bare desto enklere å forveksle denne young adult-dystopien med noen av de andre, tilnærmet identiske fortellingene om motvillige tenåringsmessiaser i kamp mot hensynsløse føydale herskere. Det eneste som er originalt i «Maze Runner»-universet er den marerittaktige betonglabyrinten serien henter sitt navn fra, og denne unnslapp våre helter allerede i den første filmen.

Selvopptatt
«Dødskuren» er en film om unge idealister som slåss mot en hensynsløs overmakt i en verden preget av økologisk sammenbrudd og omfattende ressursmangel. Som sådan har den mange paralleller til vår egen samtid, men det er likevel de mange og påfallende likhetene med andre dystopier – også de spesialdesignet for å tilfredsstille tenårenes brede spekter av narsissisme – som er mest slående.

Skjønt, i dette ligger det også en slags innsikt, for når verden slik vi kjenner den en gang kollapser, er sjansene store for at det vil skje på en måte vi bare kjenner altfor godt fra fiksjonens og underholdningens verden: Slik er det verden går under, ikke med et brak, men med en sterk og ugjenkallelig følelse av déjà vu.