Så full av Eggum

BERGEN (Dagbladet): Jan Eggum har en ny, deilig plate og en mengde fine sanger fra fortiden å gå på, men på en grå tirsdagskveld i oktober er han lite annet enn en trasig entertainer med forslitte vitser, muggen pludring og anmasende sarkasme på reportoaret.

Eggum har utvilsomt et poeng i sitt korstog mot anglofiseringen av norsk musikkliv. At han denne uka er eneste norskspråklige artist på hit40 viser at hans frontkjempervirksomhet er nødvendig. Men må Eggum i konsert-tapning bruke enhver pause til å lire av seg blødmer om vederstyggelighetene som herjer vår kulturnasjon.

- Slippfest, eller releaseparty som det egentlig heter, melder Eggum.

- Klinedans, eller kliningdances som vi sier på godt norsk.

Funny

Sarkasme er et verbalt redskap Eggum innimellom viser at han kan håndtere riktig så bra, men i går var han alt annet enn funny. Selv en trofast menighet i Eggums hjemby er enig i det. Eggum er en sta jævel med ukuelig tro på egne kvaliteter, men enkelte ganger skulle man ønske mannen evnet å holde kjeft, sluttet å tvære ut en konsert med langhalm, og lot sine mange utmerkede sanger få stå på egne sterke bein.

Når det er sagt smakte det heller ikke fugl av de musikalske prestasjonene under turnepremieren. Eggums siste, «Deilig», er preget av utsøkt håndverk fra blant annet gitarist Georg Wadenius, trommis Rune Arnesen og pianist/produsent Bugge Wesseltoft.

Med et langt mindre profilert og fintfølende turneorkester i ryggen ble låter som «Vi vil helst ikkje vite det», «I live» og «Lever lever lever» redusert til middelmådig og lettere satt popmusikk.

Enmannsbølge

Og det var noe med Eggums framførelser også. Stiv i nytt materiale, distansert og profesjonell i eldre sanger.

Jan Eggum er en egen og sær fyr i musikknorge. Han er som den ubestridte leder i en bølge som synes å ville dyrke viser, melankoli og norske tekster til evig tid. Skal vi være ærlige dreier det seg om en enmannsbølge, eller onemanswave som Eggum så vittig ville ha kalt det. Dette skal mannen ha kreditt for. Man har på en måte mislikt ham så lenge at man begynner å respektere og beundre ham for hans utholdenhet. Og hans talent. Men noen ganger skulle man ønske at han var like flink til å utfordre sitt eget musikalske og tekstlige univers som han er til å gnage og mase på universet utenfor. Eggum er så full av seg sjøl, enkelte ganger helt ukritisk full av seg sjøl.

Han tør og får det bra til på nyplata, men mange av klassikerne har han framført på tradisjonelt vis så mange ganger at de ender opp som forflata og repeterende i en konsertramme.

Det er ikke krise i Eggum-leiren. Med en håndfull låter som fortoner seg som en liten best of-samling av norsk på norsk, kan det aldri slå helt feil når Eggum i en sekvens sitter der helt alene med kassegitaren.

Etter årets oppløftende Eggum-utgivelse hadde man imidlertid langt større forventninger.

BLØT:Jan Eggum lirer av seg altfor mange blødmer, ifølge vår anmelder.