Så galt kan det gå

Alt sviktet i Høyre. Derfor kan mange organisasjoner lære av Kristian Tonning Riise-saken.

Kommentar

Høyre får aldri vite sikkert om de har en voldtektsforbryter blant sine nyvalgte stortingsrepresentanter. Det er konsekvensen av at politiet ikke åpner etterforskning av Kristian Tonning Riise og omstendighetene rundt da han i 2014 hadde samleie med ei jente på et fylkesårsmøte i Unge Høyre. Hendelsen er i alle tilfeller et grovt tillitsbrudd - den unge mannen var på møtet som ledende tillitsvalgt, jenta var 16 år og sterkt beruset. Etter dette ble Riise både valgt og gjenvalgt som leder av Unge Høyre, nominert og valgt til Stortinget.

Minst elleve ganger over seks år har Høyre mottatt ulike varsler om Riise. I denne perioden har fylkeslag nektet å ta ham imot på besøk, til og med Unge Venstre har hatt satt egne folk til å følge ham rundt på deres leir i frykt for hva Riise ville gjøre - og varsler er blitt avfeid som rykter og maktkamp. Når enkeltepisoder er løftet opp til toppnivå i partiet, har de ikke blitt satt i sammenheng og fått det som burde vært nødvendige konsekvenser. Statsminister Erna Solberg har for lengst innrømmet at partiet burde håndtert dette annerledes.

Vi bør likevel ikke glemme saken selv om politiet dropper den. Både Høyre, andre partier og andre organisasjoner kan lære av den dårlige håndteringen, for å sikre seg bedre mot at det samme skal skje igjen. Svikten i Høyre er et eksempel på et problem som er både kulturelt og strukturelt. At denne saken ikke blir etterforsket, er dessverre normalen. Bare en av ti voldtekter anmeldes. Av de som blir anmeldt, henlegges åtti prosent. Forsvinnende få ender med fellende dom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politiet kan på eget initiativ etterforske mulige straffbare forhold, uavhengig av om offeret anmelder eller ikke. Det er i samfunnets interesse å avdekke slik kriminalitet. Samtidig er det reelle dilemmaer knyttet til dette. Når det antatte offeret ikke selv ønsker en anmeldelse med påfølgende etterforskning og rettssak, er det ikke gitt at man alltid skal tvinge det gjennom. For mange kan en slik prosess være traumatiserende. Og når den fornærmede ikke selv ønsker å samarbeide med politiet, vil både etterforskningen og saken ha et høyst usikkert utfall, uansett hva som egentlig har skjedd. Den nå 20 år gamle jenta i denne saken er ifølge sin advokat glad for å kunne legge det som hendte bak seg. Jeg har både forståelse og respekt for det ønsket.

Poenget er selvsagt at jenta aldri skulle ha vært satt i denne situasjonen. Nå har hun i mange år forsøkt å glemme det som skjedde, og står overfor valget mellom invaderende avhør og risiko for identifisering eller straffefrihet og muligheten til legge saken bak seg. Hvis det som skjedde i 2014 var blitt håndtert riktig der og da, ville valget ikke vært nødvendig. Uansett hva som egentlig skjedde: I denne saken var det vitner til stede. Jenta skal både ha betrodd seg til partikolleger og bedt dem varsle videre. Noen andre burde den gang reagert på eget initiativ, hjulpet jenta til å sikre bevis og muliggjort en eventuell anmeldelse.

Når ei 16 år gammel jente blir utsatt for et seksuelt overgrep, er det helt avgjørende at ansvarlige mennesker i organisasjonen rundt holder henne i hånda, følger henne til undersøkelse og legger til rette for en anmeldelse. Organisasjonen kan som hovedregel selv gå til anmeldelse, eller i det minste oppfordrer varslere til å anmelde. På samme måte skal de støtte offeret om vedkommende absolutt ikke vil. Men internt i en organisasjon må slike hendelser ikke bare varsles videre, men håndteres skikkelig - både av hensyn til fornærmede og av hensyn til dem som blir anklaget for utilbørlig oppførsel. Det er et lederansvar å undersøke rykter, sikre at det er lav terskel for å si fra og at organisasjonen har rutiner for hvordan situasjoner skal håndteres. I denne saken sviktet Høyre på alle disse punktene.

I ettertid er det ubegripelig at statsminister Erna Solberg var uvitende. Da hun før jul forsikret pressen om hvor godt Høyre håndterte saker om seksuell trakassering, visste nesten alle som burde vite rundt henne at ungdomspartilederen og den nyvalgte stortingsrepresentanten Kristian Tonning Riise hadde en oppførsel som liknet den som samtidig gjorde Trond Giske til toppsak i alle medier. Høyre-toppene skal ikke ha visst om de groveste anklagene på dette tidspunktet, men om det de kaller «aggressiv sjekking i fylla». På dette tidspunktet handlet det mest konkrete om varslene om Giskes oppførsel i mediene om ei tekstmelding til ei ung jente. Mange har ikke gjort jobben sin, når de, mens #metoo-kampanjen slo innover norsk politikk, ikke skjønte at ryktene og varslene om Unge Høyre-lederen var av en slik art at statsministeren burde få vite om det før hun holdt pressekonferanse.

Håndteringen er skammelig. Men Riise-saken er ikke unik, og Høyre er ikke den eneste organisasjonen som har håndtert slike varsler dårlig. Frp-ledelsens kollektive demens etter Leirstein-varslene og at ingen satte Trond Giske på plass da han som statsråd misbrukte posisjonen sin til å prøve seg på unge jenter er ferske eksempler på dette. Men denne saken viser hvor galt det kan gå. Nettopp derfor er det så mye å lære.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook