I RIO DE JANEIRO: Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg under et pressemøte i forbindelse med FN-toppmøtet.Foto: Are Føli / NTB scanpix.
I RIO DE JANEIRO: Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg under et pressemøte i forbindelse med FN-toppmøtet.Foto: Are Føli / NTB scanpix.Vis mer

Så går det til helvete igjen

De som tror at alle jublet etter Rio-møtet i 1992, husker dårlig. På tide å slutte og sutre, skriver Anne Marte Blindheim.

Jeg tipper de færreste har fått med seg hva toppmøtet Rio +20 handlet om, bortsett fra at det var noe med miljø. Men de fleste har skjønt at det gikk dårlig. - Miljøet er glemt, sier Gro Harlem Brundtland. — Det er dypt deprimerende, sier Jens Stoltenberg. — Vi gir blaffen, skriver Aftenpostens Ole Mathismoen.

«Det er på moten å syte og være pessimistisk», skriver Bård Vegar Solhjell i et forsøk på å løfte stemninga. Vel, den moten er minst 20 år gammel. Noen av oss har bare glemt at ikke alt var bedre før. Rio+20 er oppfølgingsmøtet til den store Rio-konferansen i 1992. Dette møtet, hvor Gro Harlem Brundtland var den store miljøhelten, er blitt stående som en milepæl i verdenshistorien. Det var det på en måte, for det var her den store, kollektive miljøsamtalen startet. Men et dykk i avisarkivene viser at folk var like skuffet den gangen.

«Målt ut fra hva jorda trenger av handling og politikernes viten om hva som trengs, ble resultatene fra Rio usannsynlig dårlige», skrev Ole Mathismoen. «Klimaødeleggelsene vil fortsette, forbrukermønsteret i de rike landene vil fortsette. Befolkningseksplosjonen i de fattige landene vil øke», konkluderte VGs Stål Talsnes. Gro var heller ikke fornøyd. «Når vi oppnår endelig enighet i Rio, vil vi verken ha tatt et lite skritt eller et gigantisk sprang framover. Men retningen vil være satt», sa hun til Aftenposten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1992, altså. Siden har rutinen vært den samme på alle miljømøter. Store forventninger, små resultater. Forhandlingene låses på de samme punktene hver gang: De fattige vil ha penger, de rike vil ikke betale. De siste åra har gjeldskrisen i USA og Europa, BRIC-landenes vekst og en verdensorden i uorden senket forventningene og ambisjonene til bunns. I år var i tillegg agendaen så uklar at miljøbevegelsen sovnet, journalistene ble hjemme og museskritt ble luseskritt. Det skal lages bærekraftsmål innen 2015, men man er ikke enige hva som skal stå der, bortsett fra at det må bli, tja, noe med miljø. FNs miljøprogram skal styrkes, men det er ingen penger på bordet.

De fikk rett. Selvsagt var det ikke nok det som kom i 1992. Verden sliter fortsatt med de samme utfordringene, fattigdom, forurensing, overbeskatning. Men budskapet kan ikke være at vi bare kan legge oss ned og dø. Hva slags melding er det å sende til neste generasjon? Den som lever, bringer barn inn i denne verden, er i praksis en optimist. Sutring er uinteressant. Angst er paralyserende.

Prat har gjort miljøsaken kjent. Det har lagt press på politikerne til å foreta sine museskritt og muliggjort grønne investeringer. Prat har vært og vil fortsatt være det. Verdensledere må møtes og diskutere brede avtaler. Nye generasjoner må lære om problemene og de mulige løsningene. Men når 190 land skal bli enige om ord, vil de ende med et minste felles multiplum. Og overfor publikum kommer man bare så langt med å spy ut formaninger og kreve altruisme. Det vet vi.

Men det finnes andre spor å følge. Bilaterale avtaler og avtaler mellom mindre grupper av land, er ett. Det andre er enda mer interessant, og har vært et sentralt tema på årets Rio-møte. Det handler om å bruke marked, næringsliv, økonomi som virkemiddel. Menneskets streben etter å gjøre livet bedre for seg og sine er en sterk drivkraft. Veien til velstand har i mange år vært grå. Den bør kunne bli grønnere. Insentiver og involvering fungerer når det gjelder å få folk til å endre atferd. Det foregår diskusjoner om hvordan man kan inkludere privat sektor i FN-forhandlingene, få til mer offentlig-privat samarbeid, skattlegge finanstransaksjoner, regulere, øremerke, subsidiere i riktig retning. Årets Rio-møte har børstet støv av ideen om å utvide økonomibegrepet. «Inclusive Wealth Index» handler om å inkludere naturressurser i BNP. I dag regner man fisk, olje, trær som noe som bare har verdi når det kan hentes ut og selges. I realiteten både tapper vi av varelageret og bruker det som avfallsplass. Kostnaden er utelatt fra dagens regnestykker. Skal vi nå målet om bærekraftig vekst, må tallene stemme.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er sterkt politisk lederskap en forutsetning. Det er mangelvare. Så ja, vi er trøbbel. Men det skapes et inntrykk av at verden har gått bakover etter 1992. Det er feil. Det går stort sett like bra eller litt bedre. Veldig, veldig sakte.