Bok om å skrive bok: Danske Kirsten Hammann har skrevet om Mette, som vil skrive bok om u-land for å lette sin sosiale samvittighet. Foto: Steinar Buholm
Bok om å skrive bok: Danske Kirsten Hammann har skrevet om Mette, som vil skrive bok om u-land for å lette sin sosiale samvittighet. Foto: Steinar BuholmVis mer

Så god og essensiell at jeg misunner danskene

Det mener vår anmelder.

||| BOK: «Sånn er det her i verden, sies det. Så og så mange prosent må avskrives hvert år, sies det, forsvinne uvisst hvor hen... gjerne til helvete, for at andre skal kunne holde seg friske og i live.» Sitatet er hentet fra Dostojevskijs «Forbrytelse og straff». Hamman legger det i munnen på forfatteren Mette Mæt, en velstående, lykkelig gift og mor til lille Sofie.

Virtuell fattigdomMette vil skrive ei bok om u-land for å lette sin sosiale samvittighet. Hun får kontakt med en suspekt bistandsorganisasjon som tilbyr henne å komme u-landene under huden. Bokstavelig talt. Det skjer ved hjelp av virtuelle videoer på et luksushotellrom. «Ettersom hun lever i en boble av velstand og glede, kan hun i det minste kaste et blikk på dem som har det verre. Hun kan vel bruke fire timer på å se at en av dem dør», tenker Mette og sier ja. Det skal vise seg fatalt.

SteinsuppeDenne boka er en liten genistrek. Gjennom de sciencefictionaktige tidsreisene, veksler Mette mellom ekstrem fattigdom og grotesk velstand. Hun haster hjem fra en kinesisk fabrikk med dødstrette barnearbeidere, for å ta med Sofie til lekebutikk og handle plastdubeditter laget i Kina. Hun er i en flyktningleir der mødrene koker suppe på stein, slik at barna tror det er noe annet i gryta enn skittent vann. For så å tvinge i datteren mat hun ikke vil ha. Hun er på barnehjem i Romania, der apatiske barn ligger i sitt eget oppkast, og gjør vondt verre da hun gir dem et forgjeves håp om et annet liv ved å kjærtegne dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grotesk komikkProblematikken er velkjent inntil det banale. Det vet Hammann. Derfor lar hun Mette Mæt ha en naiv, nærmest barnlig tone. Noe som gir handlingen en grotesk komikk. Spesielt da Mette får det for seg at hun vil bytte liv med de fattige i to dager — for å ofre seg for stakkarene. Det ender i en burlesk scene der hun stenger en vettskremt afrikansk familie inn i sitt forstadshus, mens hennes lille Sofie leker med livsfarlig elektronisk avfall på en indisk søppelplass.

Skjønnlitterært selvmord«Det er jo skjønnlitterært selvmord. (...) Hun kunne like godt sagt hun ville skrive bok om healing med krystaller», innser Mette, da en venn av henne himler med øynene over den banale tematikken. Ironisk nok beviser denne boka det motsatte. Ei bok som gjør at den påstått erotiske bølgen i det norske litterære liv, virker bortskjemt og selvsentrert. På snedig vis klarer Hammann å innlemme også den problematikken, i en overraskende avslutning som viser at velstand har sin pris. Og som vel slår fast — igjen med Dostojevskij — at «Sånn er det bare. En viss prosentandel av verdens befolkning bukker under. Vi andre holder oss friske. Vi følger dem ikke i deres ulykke.»

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 2. oktober 2009.

Så god og essensiell at jeg misunner danskene