Debatt: Prinsesse Mätha Luise og sjamanen Durek

Så heldige vi er som har Märtha!

Kan vi ikke bare kutte ut småligheten og slå ring om prinsesse Märtha? Det lille landet her, vi er jo kjent for å stå samlet og å være rause.

VÅGER: Verden er endring, vi er i endring. Hele tida. Prinsesse Märtha våger, og er unik i europeisk- og verdenssammenheng, skriver innsenderen. Foto: Agnete Brun
VÅGER: Verden er endring, vi er i endring. Hele tida. Prinsesse Märtha våger, og er unik i europeisk- og verdenssammenheng, skriver innsenderen. Foto: Agnete BrunVis mer
Meninger

Kritikken hagler. Beskrivelsene er mange, og ufordelaktige: «Hun blander roller», «tjener penger på prinsesstittel», «skandaløst», «hun bør fratas prinsesstittelen», «Helt latterlig» og «farlig»

Jeg anser meg selv som en gjennomsnittsnordmann. Jeg er ikke for at Herr eller Fru skal fødes inni titler som automatisk gir makt og posisjoner. Jeg synes det er gammelddags og udemokratisk.

I 1814 på Eidsvoll ble symbolet på våre folkesjel nedtegnet i lover. Blant annet at adelige titler som greve og baron ikke hører hjemme her i Norge, derfor ble det avskaffet til fordel for like muligheter.

Det likte mennene på Eidsvoll og vi liker det også. De var fremsynt og det har også gjort Norge til et land jeg er så utrolig stolt over. Eksempelvis når jeg reiser i utlandet, skryter jeg uhemmet av vår flate struktur. Her har vi ikke Sir og Lady, Greve og Grevinne. Og alt det andre vi ikke husker navnene på. Vi behandler hverandre likt.

Vi norske driver ikke med å kravle og krype rundt titler og vi blir gjerne litt overrasket når vi ser hvor mye makt en tittel har i utlandet for personen som innehar tittelen og hvordan samfunnet rundt imøtekommer dem.

Rundt forhandlingsbord i utlandet har gjerne nordmenn rykte på seg for å være populære, for de har en likefrem attitude mot de fleste. De er like hyggelig med servitøren som med CEO'en eller presidenten.

Men, til tross for dette norske-kule; behandle hverandre likt og Vi alle har samme verdi og potensial og muligheter, har vi paradoksalt nok et kongehus. Vi har vi gjort unntak for kongehuset. Vi trengte konge for å representere vår egen nasjon som endelig ble selvstendig i 1905. Det ble symbolet på vårt eget, lille, gode, store Norge.

Hvordan forklare en 5 åring hva et kongehus er? Jo, de har en spesiell jobb. Hvorfor er den spesiell? Jo, det er fordi det bare er én familie som kan ha den. Hvem er den familien? Jo, det er en mamma eller pappa, og når de dør, er det en datter eller sønn som overtar jobben — vanligvis — og ingen andre får den.

De er helt vanlige mennesker som blir opphøyde, eller opphøyer seg selv. For det er klart det er spesielt og ha en jobb som ingen andre kan ha, eller søke på.

Man kan fort glemme at nasjonen er konghuset sin arbeidsgiver, vi betaler dem for jobben de gjør i form av skattepenger. De hviler derfor på vår nåde, likevel blir ofte rollene snudd. Det merkes ekstra godt når vi ser ut over andre landegrenser, der folket «underkaster» seg, bukker og neier, og vi trenger ikke se langt før vi ser at kongehus forventer «Bend the knee», bokstavelig talt. Heller ikke for å se det illusjonsmalte teppet av tilgjorthet som representerer land utad, der de ser på nasjonens folk som undersåtter.

Noen ønsker denne illusjonen, men jeg foretrekker det ekte. Og er derfor veldig fornøyd med, og glad i, vårt kongehus. Jeg synes vi er så heldige med vårt kongehus at jeg ser forbi «dilemmaet» med å fødes inn i jobben. Fordi de gjør så god en jobb at jeg ville stemt på dem uansett. De har en egnethet og styrke og er gode ambassadører for den norske folkesjelen.

Fordi det norske kongehus nettopp representerer den norske folkesjela: Hyggelig, raus, rett frem og samlende, ydmyk og vennlig. De støtter sport, heier på Norge, reiser rundt og ser til hver en kommune. For å hilse på nasjonens borgere.

Vi trenger ikke gremmes når de er på utenlandsoppdrag, vi trenger ikke passe på og følge med engang. De er erfaren og kan jobben sin, vi kan lene oss tilbake og bare være stolte.

Vi er stolte, for de representerer nettopp det vi liker å være. Down to earth, joviale, likestilte, avslappet, skolerte og samlende når kriser rammer. Vi liker det genuine og ekte. Derfor respekterer vi dem også. Fordi det er gjensidig.

En av medlemmene av kongehuset viser ikke bare en herlig ærlig genuinitet, men et MOT. Hun er kvinne. Hun sa fra seg apanasje og tittelen HKH. Men likefult har hun sterke bånd til denne «familiebedriften» og blir linket opp mot dem til stadighet når hun går sine egne veier.

Hun går sin egen vei, tygg på den. Som sin mor, som i sin tid måtte kjempe for sin plass, har også datteren vist mot for sin plass. Hennes mor, dronningen, var en pioner innen likestilling, hennes datter Märtha er pioner i å åpne nye dører. Deriblant en dør som på mange områder krasjer som en meteoritt med normene.

Jeg tror ikke alle forstår hvor mye mot, egnethet og styrke en må ha for å være i hennes sko.

Jeg registrerer meninger om at visse ting forventes av en som «besitter en slik rolle». Men tenk over hvilket årstall du er født inn i. Jeg tror vi ofte tenker at vi er yngre enn vi er. Tenk nå over om du er så sikker på om disse meningene faktisk representerer folket som skal ta over Storting, regjering og nærligsliv om noen få år.

Verden er endring, vi er i endring. Hele tida. Det kan oppleves ubehagelig å endre på noe, men det skjer, om vi vil eller ikke. Det er evolusjon. Det er fremgang. Historien vi ikke kommer unna, viser at den som skaper utvikling er den som gjør motsatt av alle andre. Hun våger, og er unik i europeisk- og verdenssammenheng.

Kan vi ikke bare kutte ut småligheten og slå ring om Märtha? Det lille landet her, vi er jo kjent for å stå samlet og å være rause.

Hun er bare dønn ærlig, hun er bare seg selv, det plager meg ikke i det hele tatt at noen kjøper billetter fordi hun er prinsesse.

Jeg er derimot sikker på at folk kjøper billetter fordi hun og hennes forretningspartner har en egenskap og erfaring som folk vil lytte til. De som er der for å lytte, utenom pressefolk, og en og annen nysgjerrigper, tror jeg blåser i om hun er prinsesse. De vil høre budskapet.

Pressen skal ha rett til å skrive det de vil. De har en viktig funksjon i samfunnet, det må vi hegne om. Jeg har stor respekt for god journalistikk, kritiske spørsmål som ingen andre tør stille. Men denne norske versjonen av paparazzi-journalister, derimot, hesblesende, og nærmest snublende i bena til det kjente paret, svirrer intenst som irriterende mygg og roper: —Kan vi følge etter dere til engleskolen! —Hva tenker du om kritikken mot deg!

Da trenger jeg pute, Ikke dra frem «den viktige pressen» i disse situasjonene. Det er sladreblad-presse-attitude som er kleint og flaut å bevitne.

Pressen må være kritisk til samfunnet, men vi må også være kritisk til pressen. En gjensidig balanse som holder samfunnet i sjakk. Vi må også se at deler av pressen hauser opp for klikk. Det taues inn en og annen «ekspert», journalister skal trekke inn kritiske kilder til en påstand, Men, jeg gjesper av dette. Vi vet svarene deres allerede.

Vi trenger en som Märtha. Og bare slapp av. Det er ikke hun som skal ta over jobben til faren. Hun er med på å sette nasjonen Norge på kartet gjennom at hun er så ærlig, hun går for det hun tror på, hun bryter barrierer, hun flytter fjell — uten å plage noen. Hun tråkker ikke på noen, eller hoverer, ei sprader hun rundt i italiensk merkevarehus-brands.

Herregud, det er det som er så herlig med Märtha, hun utstråler en sjelden genuinitet, hun inspirerer. Og skaper sin egen arbeidsplass, Dama er jo fantastisk! Slutt å heng dere opp i tittelen, la henne ha den.

Jeg er vanligvis nysgjerrig på reflekterte mennesker, med nye tanker som kan utfordre mitt tankesett uten at jeg vil kalle meg spesielt spirituell. Jeg kan ikke noe om Märthas virke, jeg synes bare hun er rå, for hun er så tøff.

Jeg tror at hadde en samlet alle som ikke bryr seg, eller som synes det er hyggelig at hun driver på eller de som mener det er helt greit for meg, så hadde de gruset fullstendig de som nå skriker og skråler så fælt.

Den eneste grunnen til at jeg nå tar tastaturet fatt, er å gi et motsvar til denne massive kritikken. Jeg har en genuin aversjon mot urettferdighet. Når folk mister empatien og begynner å bli kjipe, da går alarmen. Dette er nå blitt for dumt. Derfor, som et medmenneske kommer jeg med et støttende vink, fra sidelinja, til Märtha og alle andre som våger å gå sine egne veier.

Kjendisnytt og kongehusnyheter er noe jeg ikke oppsøker. Men når det blir urettferdig og når uempatiske folk blir overrepresentert, kommer jeg med et shout out.

Lykke til Märtha og Durek og alle andre som tør å fronte nye ideer og skape jobber og bedrifter. Fortsett med det! Og til kongeparet; dere må være hinsides stolte over å ha en slik datter.

Ha en fortsatt god sommer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.