Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Så hjelpeløst god

Fordekt irsk-amerikansk selvgodhet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Frank McCourts siste roman starter på verst tenkelige måte. Etter noen kvalme takksigelser og et familiestamtre følger et forord som er så bløtt at det får Karsten Isachsen til å lyde som en kynisk pederast. Man kan velge og vrake i blinkskudd (og det virker ikke som om oversetterne Kari og Kjell Risvik har gjort dem mindre spiselige), ta for eksempel åpningsordene: «Hadde jeg visst noe om Sigmund Freud og psykoanalyse, kunne jeg ført alle mine vanskeligheter tilbake til min ulykkelige barndom i Irland», eller: «At jeg i det hele tatt holdt ut alle de åra i New Yorks klasseværelser, er all ære verdt.»

Hverdagen

«All ære verdt» er stikkord til denne romanen om en mann som ifølge seg selv har vært på hils med all verdens notabiliteter, fra paver til amerikanske presidenter, etter å ha lidd seg gjennom en fæl oppvekst (beskrevet i «Engelen på det sjuende trinn»), og i voksen alder kjempet seg gjennom flere tiår med undervisning ved videregående skoler i New York - noe som også er beskrevet mot slutten av hans andre roman, «Ja så menn», hvor han i den norske utgaven karakteriseres som en «forgudet lærer». Det er læreryrket, og hverdagen med elevene, kampen mot rektors og inspektørers innsnevrende forestillinger som er hovedtemaet, og ikke minst: Den skadeskutte og gutteaktige McCourts evne til omgjøre sin egen hjelpeløshet til nytenkende undervisning i et knusktørt skolesystem.

Virker falsk

Jeg liker ikke denne romanen. Grunnen er ikke pratesjukheten, eller at den er direkte dårlig skrevet. Hovedgrunnen er McCourts holdning til stoffet. Påstanden om at romanens hovedperson er en usikker og retningsløs fyr med en hemmende aksent som gjør mange dumme ting, virker falsk i forhold til måten Frank McCourt skriver om det på, eller hva han velger å skrive om. For egentlig er læreren en drivendes dyktig fyr som gjennom å følge sin gamle irske intuisjon forandrer de røffe elevenes måte å tenke og oppfatte virkeligheten på. For å få oppmerksomheten deres beretter han om sin barndoms Irland i timene. Han lokker dem til å legge seg ned, lukke øynene og bare slappe helt av, uten å kunne si hvorfor. Etter å ha steget i gradene og blitt lærer i creative writing, får han dem til å deklamere matoppskrifter til egenkomponert musikk i litteraturtimene, og så videre. Forfatteren later som om han er en fortapt liten mann; så liten at han ikke klarer å la være å framheve at han lever et kjedelig og substansløst liv, men samtidig må hviske oss i øret at han drev en heroisk kamp mot skoleverkets nedbrytning av unge menneskers skapende fantasi og følsomhet. Hva romanens McCourt egentlig har gjort som er ille får vi ikke høre noe større om, annet enn at han tar noen glass eller to for mye. Et par kvinner som ikke er kona hans nevnes også i forbifarten. Det er den lille manns skøyeraktige sjarm (en irsk musiker fortalte meg at å lese «Engelen på det sjuende trinn» var som å høre hans egen mor snakke) og et upretensiøst språk som er med på å måke inn lesere for McCourt. At «Engelen på det sjuende trinn» er en mye bedre roman enn «Lærer\'n», virker åpenbart. Men oppskriften funker tydeligvis fremdeles, siden boka har blitt oversatt. Dermed kan McCourt-elskere glede seg, over fordekt selvgodhet og setninger som: «Jeg kunne rette beskyldninger. En ulykkelig barndom er ikke bare noe som kommer. Noe forårsaker den. Det er mørke krefter.»

Hele Norges coronakart