BOK: Frank McCourts siste roman starter på verst tenkelige måte. Etter noen kvalme takksigelser og et familiestamtre følger et forord som er så bløtt at det får Karsten Isachsen til å lyde som en kynisk pederast. Man kan velge og vrake i blinkskudd (og det virker ikke som om oversetterne Kari og Kjell Risvik har gjort dem mindre spiselige), ta for eksempel åpningsordene: «Hadde jeg visst noe om Sigmund Freud og psykoanalyse, kunne jeg ført alle mine vanskeligheter tilbake til min ulykkelige barndom i Irland», eller: «At jeg i det hele tatt holdt ut alle de åra i New Yorks klasseværelser, er all ære verdt.»

Hverdagen

«All ære verdt» er stikkord til denne romanen om en mann som ifølge seg selv har vært på hils med all verdens notabiliteter, fra paver til amerikanske presidenter, etter å ha lidd seg gjennom en fæl oppvekst (beskrevet i «Engelen på det sjuende trinn»), og i voksen alder kjempet seg gjennom flere tiår med undervisning ved videregående skoler i New York - noe som også er beskrevet mot slutten av hans andre roman, «Ja så menn», hvor han i den norske utgaven karakteriseres som en «forgudet lærer». Det er læreryrket, og hverdagen med elevene, kampen mot rektors og inspektørers innsnevrende forestillinger som er hovedtemaet, og ikke minst: Den skadeskutte og gutteaktige McCourts evne til omgjøre sin egen hjelpeløshet til nytenkende undervisning i et knusktørt skolesystem.