<b>DOBBELT SMERTE:</b> - Den fysiske smerten hadde vært lettere å bære enn den psykiske smerten jeg fikk etter den bussturen. For der satt jeg, med min nydelige sønn på ett år i vognen og måtte overhøre to mennesker diskutere «slike» som meg, skriver Vindstad. Illustasjonsbilde.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
DOBBELT SMERTE: - Den fysiske smerten hadde vært lettere å bære enn den psykiske smerten jeg fikk etter den bussturen. For der satt jeg, med min nydelige sønn på ett år i vognen og måtte overhøre to mennesker diskutere «slike» som meg, skriver Vindstad. Illustasjonsbilde. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Så hører jeg mannen si: - Det forbløffer meg at disse såkalte uføre klarer å ha barn

De tror jeg har fått barn på grunn av pengene.

Meninger

Den dagen jeg skrev innlegget som het «Å være ufør, er som en betalt ferie som aldri tar slutt» som ble delt av både Dagbladet og Nettavisen, var det egentlig noe annet jeg skulle skrive om. For jeg hadde en opplevelse på bussen den dagen, som satt meg totalt ut. Jeg har ikke vært klar for å skrive om det før nå. Men jeg mener det er på tide å skrive om det som mange tenker, og faktisk sier i full offentlighet.

Jeg er kronisk syk og ufør. UFØR, smak litt på det ordet. Ganske tabubelagt. Ikke minst gjør det deg til et menneske alle skal ha en mening om. Enten har jeg snyltet til meg trygden, eller så har jeg ligget meg til den eller jeg har fått den fordi jeg er lat. Herregud, jeg skulle ønske det var tilfelle, for alt det der hadde det vært mulig å gjøre noe med,. Så kunne jeg kommet meg ut i samfunnet igjen. Men slik er det ikke for meg. Jeg har ikke valgt sykdom, sykdommen har valgt meg.

Ida Vindstad er blogger og skriver om hverdagen med Morbus Crohns.
Ida Vindstad er blogger og skriver om hverdagen med Morbus Crohns. Vis mer

Oppi alt dette har jeg og min mann valgt å få tre barn. Det var ikke et lett valg å ta, det var et valg vi virkelig brukte god tid på. Vi kom frem til at jeg kan være en fantastisk mamma selv om jeg er syk, at min kjærlighet til barna mine ikke regnes ut fra hvilken grad jeg er arbeidsfør eller ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men her har jeg vistnok tatt feil. GRUNDIG feil også. For jeg hadde vært på helsestasjonen med minstemann på kontroll og selv om det bare er 1,2 km hjem, valgte jeg å ta buss. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg har så ekstreme leddsmerter at jeg orket ikke å utsette meg for det.

I ettertid skulle jeg ønsket jeg hadde gått isteden. For den fysiske smerten hadde vært lettere å bære enn den psykiske smerten jeg fikk etter den bussturen. For der satt jeg, med min nydelige sønn på ett år i vognen og måtte overhøre to mennesker diskutere «slike» som meg.

Først forsto jeg ikke hva de pratet om, bortsett fra at de var fryktelig engasjerte og enige. Men så hører jeg mannen si: - Det forbløffer meg at disse såkalte uføre klarer å ha barn, De spytter ut unge etter unge for å leve fett på staten.

Jeg stivnet til. Kjente all varme i kroppen forsvant, samtidig som jeg fikk en vond følelse av skam. Så sier damen: - Jeg er så enig. Egentlig burde det være en grense på maksimalt ett barn per ufør. Da hadde vi sluppet å fostre opp generasjoner på generasjoner, som lever på staten. Ordene traff meg som haggel, jeg slet med å puste og tårene presset på.

Så kom den siste kommentaren som traff meg som en kanon i hjertet. Damen lener seg frem mot mannen og sier: - Egentlig burde barnevernet kommet og fjernet alle ungene til disse uføre og satt dem i skikkelige familier så de barna får en sjanse til å bli samfunnsnyttige mennesker.

Jeg hadde lyst til å rope ut til disse menneskene som satt der og pratet om MEG. Jeg hadde lyst til å gi dem en innføring i hvordan en ufør forelder kan være. Men jeg klarte det ikke, jeg gikk av bussen og gikk hjem i regnværet. Så ned på den godeste, sunneste og fineste ettåringen min og begynte å gråte. Jeg prøvde å skrive et motsvar den kvelden, men jeg fikk det ikke til. Det var for sårt og vondt. Derfor ble det innlegget som er nevnt over istedet.

Men her har dere mitt motsvar:

Kjære mann og dame på 01 bussen.

Eller foresten, til de uvitende og dømmende personene jeg overhørte på 01 bussen.

Vet dere hva dere snakker om? For å ta det første først: Tror dere jeg har fått tre barn på grunn av penger? Tror dere vi lever «fett» på staten? Jeg har fått barn på grunn av kjærlighet, og ønsket om å være en så god mamma som overhodet mulig. IKKE på grunn av penger. Jeg har like stor rett til å få barn som en frisk mamma. Det er klart jeg har noen utfordringer som en frisk mor ikke har, men jeg er ikke dum. Jeg har faktisk også en frisk mann jeg kan støtte meg på, og sammen er vi et perfekt team for våre tre små.

Mener dere virkelig at dere skal bestemme at jeg bare kan få ett barn? Er jeg ikke tilregnlig nok til å ta det valget selv? Jeg forventer nok mer av barna mine enn mange friske foreldre gjør, fordi jeg selv har mistet muligheten til en verdig plass i samfunnet.

Dere beskriver det egentlig fint selv, for dere prater om meg og mine søstre/medbrødre som noen som ikke er i stand til å ta vare på oss selv, og langt mindre våre barn. Jeg kan love deg at mine tre barn lærer viktigheten av å jobbe hardt for det de ønsker å oppnå her i livet, samtidig som jeg lærer dem respekt for menneskers historie: At det og dømme mennesker som har et annet ståsted enn deg selv, er å sette seg selv i et dårlig lys. For den som snakker stygt om andre, mangler ikke bare innsikt men også empati.

Dere mener at mine tre barn som har en mamma som elsker dem, en pappa som forguder dem og som alltid setter ungene først, har det bedre i et «skikkelig hjem»? Vet du hva et skikkelig hjem er for meg? Et sted hvor barna er respektert, elsket og kjempet for, men samtidig lærer at livet ikke bestandig er perfekt.

Mine barn lider IKKE av at mamman deres er ufør. Jeg tror kanskje de til og med kan dra nytte av det. Fordi de lærer å se livets skyggesider, samtidig som det er trygge og gode rammer rundt dem. Jeg kjemper for barna mine hver dag. Jeg prioriterer ungene mine først. Det betyr at min begrensede energi, er det barna mine som får. De har ikke valgt en syk mamma, men jeg vet at de ALDRI ville byttet meg bort med noen.

Å påstå at barn av uføre bør fjernes fra foreldrene, er ikke bare ubetenksomt, det er også idioti om det er den eneste begrunnelsen. For selv om jeg er syk så er jeg først og fremst mamma.

Mine barn lider ikke, de er elsket.

Kjære mann og dame på bussen. Jeg håper ALDRI deres barn blir syke og uføre. For dere vil vel ikke at barnebarna deres skal bli tatt av barnevernet? Men det er kanskje anderledes? For deres barn er jo gode foreldre ikke sant?

Husk at vi alle sitter i glasshus. Jeg skal ikke dømme dere for deres harde ord, men jeg ønsker å gi dere min sannhet og min historie. For dere laget dere en formening om meg, som overhode ikke stemmer.

Vi har alle våre historier, historier som former oss som mennesker.

Innlegget er opprinnelig publisert på artikkelforfatterens blogg crohnsglede.blogg.no.