BRUKTE EGNE ERFARINGER: Nikolaj Frobenius brukte bare noen måneder på å skrive «Så høyt var du elsket». Det skjedde rett etter hans egen far døde som følge av lengre tids sykeleie. Romanen handler om forholdet mellom far og sønn idet faren havner på sykehus. 
Foto: Håkon Eikesdal
BRUKTE EGNE ERFARINGER: Nikolaj Frobenius brukte bare noen måneder på å skrive «Så høyt var du elsket». Det skjedde rett etter hans egen far døde som følge av lengre tids sykeleie. Romanen handler om forholdet mellom far og sønn idet faren havner på sykehus. Foto: Håkon EikesdalVis mer

«Så høyt var du elsket»

Les utdrag fra Nikolaj Frobenius nye roman.

• Les intervju med Nikolaj Frobenius her.

Midt på natten ble Emil Ulvdal vekket av mobiltelefonens hvesing. En forvirret person har slått feil nummer og kommer til å insistere på at jeg er en annen, tenkte han forskrekket og satte føttene på det kalde soveromsgulvet. Naturligvis kunne det også være noe mye verre enn en feiloppringning, gikk det opp for ham, og hvis det var slik, at noen med vilje hadde bestemt seg for å ringe ham midt på natten, ville det ikke være for å meddele noe ubehagelig og akutt? I noen sekunder sto han rådløs midt på gulvet. Du må huske å få byttet ut den fordømte ringetonen, formante han seg selv, og du må slå av mobiltelefonen om natten: Nervene dine tåler ikke den slags lyder, en natt vil du våkne i et rykk og oppdage at du har mistet forstanden. Idet du i all hast blir fraktet inn på det bortgjemte psykiatriske sykehuset i skogen, innser du hva det var som brakte deg tilbake dit, den hvesende ulyden fra mobilen.

Elin, kjæresten hans, snudde seg over på siden og mumlet en oppkuttet setning i drømme. Hun sov - i motsetning til Emil - som om hun ikke hadde en bekymring i verden, mens han aldri hadde sovet spesielt godt. Helt siden han var liten hadde han uroet seg gjennom nettene og hatt uhyggelige drømmer - likevel var det ingen tvil om at han foretrakk drømmene framfor å bli vekket på denne måten.

Vaktsomt gikk han gjennom den mørke leiligheten mot lyden fra ringetonen. Drømmens ubehag satt fortsatt friskt i kroppen. Han hadde vært stengt inne i en jordkjeller, han lette etter åpninger, men kom ikke ut. Hjernens stille panikk. Mistanken om at han langsomt ble til stein.
iPhonen blinket fra kommoden i gangen. Da han ikke kjente igjen nummeret på displayet, trykket han telefonen mot øret og sa lavt:
«Hvem er det?»
«Er dette Emil Ulvdal?»

Stemmen i den andre enden hadde et illevarslende alvor i seg, syntes Emil, og umiddelbart slo det ham at det hadde skjedd en ulykke med en av døtrene, et overfall, en voldtekt. Han kikket opp på klokka som hang over inngangsdøren, et gammelt Smith&Day-ur hvor tallene så ut som de var tegnet av en skjelvende barnehånd. Klokka var ti over to.

«Jeg ringer fra Ullevål universitetssykehus. Faren din har hatt et illebefinnende,» sa stemmen langsomt, som for å forsikre seg om at han virkelig oppfattet hvert eneste ord hun sa.

Emil så ned på de nakne føttene sine mens han trakk pusten dypt inn gjennom nesen. Krummede tær mot det mørke gulvet.
«Viktor?»
«Viktor Ulvdal,» sa stemmen.
«Et illebefinnende?»
«Mest sannsynlig er det et hjerneslag,» sa sykepleieren.
Emil var tørr i munnen: «Hva?»
«Et hjerneslag,» gjentok hun varsomt.

Han trykket mobiltelefonen så hardt mot øret at han et øyeblikk fikk det for seg at telefonen ville trenge seg gjennom hodeskallen og inn i hjernen. Munnen åpnet seg, han skulle til å si noe, men visste ikke hva det var han skulle si. I den andre enden lød kvinnens stemme - hallo? er du der? - og så hørte han sin egen stemme hviske det mennesker bestandig hvisker på legekontorer og i sykehuskorridorer mens de fortrøstningsfullt kikker opp på den hvitkledde legen som står framfor dem med sin ruvende autoritet:
«Er det alvorlig?»
I bakgrunnen hørte han i det samme en hvinende lyd, som fra en kaputt maskin.
«Vi skal ta noen bilder av hodet hans,» sa kvinnen fra sykehuset. «Når vi får svaret på dem, vet vi mer.»

Ville han takle dette, var han klar? Farens skadde hjerne, en formørket kropp i en sykehusseng, et blikk som ikke gjenkjente noen ting. Var det sånn det kom til å bli? Ødeleggelsen av faren som han elsket så fordømt høyt. Viktor, den sjenerte gamle fyren i cordfløyelsbukser og pullover, med det skjelmske smilet som kunne få en hvilken som helst hardbarket misantrop til å bli bløthjertet. Ville han takle det? Du tar feil, ville han si. Feil nummer, feil person, feil sykdom, alt sammen er feil. Vær så snill, ikke ring meg igjen. Jeg er ikke klar for å stå opp. Jeg har ikke kledd på meg og jeg er ikke voksen nok for denne samtalen.
«Kommer du?» spurte stemmen i telefonen, og nå hørtes det ut som tiden var i ferd med å løpe ut.
«Selvfølgelig kommer jeg,» sa han og la mobiltelefonen tilbake på kommoden. I det samme kjente han det som en gnist ble tent og flammet voldsomt opp i hjernen. Slusene til en hjerteløs, barbarisk verden åpnet seg framfor ham. På vei tilbake mot soverommet mumlet han til seg selv: Ta deg sammen, Emil. Vær fornuftig, rasjonell. Og så husket han noe Viktor pleide å si til ham, som barn: Den som mister hodet, mister også seg selv.

Forsiktig lente han seg inn over Elins lune skulder i sengen, og hvisket:
«Jeg drar til sykehuset.»
Hånden hennes på underarmen hans.
«Emil? Hva har skjedd?»
«Det er Viktor. Han har hatt et hjerneslag. Bare sov videre, du. Jeg ringer deg senere.»
«Er du ok?»
Han nikket og tumlet ut av soverommet. Ved ytterdøren stakk han føttene ned i de slitte Adidas-joggeskoene og kjente hvor svimmel han var. Han støttet seg til kommoden. Bilnøklene lå ikke i skuffen der de pleide å ligge. Han gikk tilbake inn på soverommet og begynte å lete i lommene på buksene som lå over lenestolen. Elins stemme i sengen:
«Hva leter du etter?»
«Ingenting. Bare sov videre.»
«Nøklene?»
Til slutt fant han dem på gulvet under sengen. I halvmørket der nede blinket de med en matt eleganse.

På parkeringsplassen så han først ingenting, bilenes former gled over i hverandre og han husket ikke hvor han hadde parkert volvoen. Over ham var lysene slukket i alle leilighetene, heller ikke den lille lykta på veggen over vaktmesterens leilighet lyste. Han sto midt ute på plassen og myste mot bilenes bakskjermer. Volvoen sto helt borte ved portrommet.
Nøkkelen slarket i tenningen.

I Bergensgata kjørte han opp på siden av et kommunalt kjøretøy som med store koster samlet sammen gårsdagens støv og avfall fra veibanen. Idet han fikk grønt lys i krysset ved Kirkeveien, begynte han å gråte. Han kunne ikke huske sist gang han gråt - det var flere år siden - men nå sildret tårene nedover ansiktet mens han svingte inn på sykehusområdet. Hvorfor hadde ikke faren ringt ham først? Han så for seg Viktors fine ansikt mens han krøp slagrammet over gulvet, mot det lille telefonbordet i entreen.

Lyden av ilter tuting fikk ham til å løfte hodet. I et rykk vrengte han volvoen opp på fortauet og unngikk så vidt å kjøre rett inn i fronten på en møtende varebil.

Skjerp deg, formante han seg selv. Finn en parkeringsplass. Gå ut av bilen. Finn fram til avdelingen hvor han ligger. Ikke kjør inn i noe. Pass deg for søppelkassene, for helvete. Der. Mellom de hvite stripene. Rolig og behersket.