NETFLIX: Brit Marling, som også har skrevet serien, er en av de beste grunnene til å se «The OA», mener Dagbladets tv-anmelder. Her kan du se traileren. Video: Netflix Vis mer

Anmeldelse: «The OA»

Så, hva handler Netflix' topphemmelige serie «The OA» egentlig om?

Fascinerende og frustrerende metafysikk.

ANMELDELSE: Ut av ingenting annonserte Netflix denne uken en ny serie med umiddelbar slippdato. Serien heter «The OA», og stort mer enn det fikk vi ikke vite. Hm, spennende...

Musikkbransjen har gjort det i årevis, så det var vel bare et tidsspørsmål før Netflix prøvde seg på en tilsvarende lanseringsstrategi. Hvorfor de valgte akkurat «The OA» som lab-rotte vites ikke, men jeg har en mistanke om at seriens mangel på store navn, nostalgifaktor eller lettfattelige knagger å henge markedsføringen på gjorde det fristende å selge serien på selve overraskelsen og mysteriet. Og hvorfor ikke? Overraskelser er gøy. Traileren pirrer nysgjerrigheten. Det virale internettdyret kommer sikkert til å ta seg av resten.

Men hva slags serie er dette egentlig? Og ikke minst, har den noe for seg utover en snedig lanseringsstrategi?

Mysteriedrevet

Uten å avsløre for mye – serien belager seg mye på en besnærende utpakking av et mysteriedrevet premiss – settes handlingen i gang av at en ung kvinne (spilt av Brit Marling, som også er en av seriens skapere, i en fenomenal blanding av naturbarnsnaivitet, overlevelsesinstinkt og PTSD, som kan minne om årets oscarvinner Brie Larson i «Room») våkner opp etter et tilsynelatende selvmordsforsøk. Hun har vært sporløst forsvunnet i syv år, svarer ikke lenger på sitt eget navn, men insisterer på å bli kalt OA (nei, det står ikke for Oppland Arbeiderblad), og hun har på mirakuløst vis fått tilbake synet, som hun mistet som barn. Serien tar for seg hennes forhistorie, og hvordan hennes tilbakekomst påvirker et knippe brukne menneskeskjebner i nærmiljøet.

Indie-uttrykk

Serieskaperne, Marling og autocorrect-favoritten Zal Batmanglij, er etablerte størrelser i independent-delen av amerikansk filmindustri, og tar med seg et distinkt indie-uttrykk inn i «The OA». Det jevnt over utmerkede ensemblet består av friske, u-hollywoodske fjes, den kornete, digitale look-en skaper en sterk tilstedeværelse, og ubehagelig stemning, og historien er ukonvensjonell nok til hele tiden være uforutsigbar.

The OA

4 1 6
16. desember 2016
Beskrivelse:

Netflix' nye overraskelsesserie i åtte deler

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Rødmende Paulo Coelho

Skaperne har beskrevet serien som en «åtte timer lang film», uten at det framgår helt klart hvorfor det er en bra ting at en serie ikke er en serie, men en film. Heldigvis er påstanden mest PR-hype, episodene har tydeligere struktur enn mange andre Netflix-serier. Faktisk minner oppbygningen, med sin fortelling inni fortellingen, mer om en roman – «Historien om Pi» og «En Bønn for Owen Meany» dukket av en eller annen grunn opp i hodet mitt – og akkurat som dyktige, nye forfattere som har bedre grep om stemmen og tonen sin enn det fortellertekniske, sprekker det litt i sømmene her også. Den jordnære stilen blottstiller i blant replikkene og handlingen, spesielt når de beveger seg så langt inn i det metafysiske at selv Paulo Coelho ville rødmet, og tydeliggjør at man har tatt vel lett på logikken i mysteriet noen ganger, at noen bihistorier ikke er så sterke som serien skal ha det til, og at en del av de følelsesmessige klimaksene burde hatt mer tid i den kreative ovnen. Heldigvis treffer den intense og overraskende slutten de emosjonelle tonene den skal, og «The OA» kommer seg over kulen og lander tålelig godt på beina, dog uten å sette ny bakkerekord.