PROFESJONALISERT: Det norske klesmerket FWSS, ved Nina Granerød og Frode Grønvold, klarer seg bra - men det har vært krevende å profesjonalisere norsk motebransje. Nå kan moteuken Oslo Runway forsvinne. Foto: Signe Dons / Aftenposten / Scanpix
PROFESJONALISERT: Det norske klesmerket FWSS, ved Nina Granerød og Frode Grønvold, klarer seg bra - men det har vært krevende å profesjonalisere norsk motebransje. Nå kan moteuken Oslo Runway forsvinne. Foto: Signe Dons / Aftenposten / ScanpixVis mer

Så klart det finnes penger til moteuke

Norsk motebransje henger etter i profesjonaliseringen og trenger en arena. Men det er ikke sikkert det er Kulturdepartementet som skal skamme seg.

Kommentar

Det har vært vanskelig å bli moteprofet i eget land i Norge. Nordmenn stapper stadig mer inn i de bulende klesskapene sine. Likevel velger nordmenn i liten grad klær fra norske designere og merkevarer. Og nå kan norske designere, som allerede kjemper i morsk motvind fra den massive klesimporten, miste en viktig arena: Oslo Runway, den nye moteuken i Oslo har rukket å vekke bransjens begeistring, melder at de må legge ned hvis de ikke klarer å få to millioner i støtte. Kulturminsteren vil ikke gi garantier.

En moteuke der designerne kan vise seg frem for redaktører, journalister, potensielle investorer og profilerte kunder er viktig for at motebransjen i et land skal kunne være livskraftig og utadvendt. Oslo Runways forgjenger, Oslo Fashion Week, mottok massivt polemisk skyts for dalende kvalitet og stadig mer desperat fokus på kjendisgjester, og ble til sist nedlagt. Problemene med å stable en moteuke på bena i har vært symptomatisk for en bransje som i Norge har strevd med nettopp profesjonaliseringen. Merker som By TiMo, Cecilie Melli og Mardou & Dean har truffet sine markeder, men blant designerne som har vunnet priser og blitt beskrevet som lovende, har mange blitt slått konkurs eller måttet kaste inn håndkleet etter få år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I sin bok «Avkledd» fra 2014 sammenlignet journalist Jorun Aartun norsk moteverden med den svenske og danske. I nabolandene finner hun en motebransje med lange tradisjoner, mer og mer selvsagt støtte fra det offenlige og næringslivet, et mer strømlinjeformet PR-apparat og mer lokkende kampanjer rundt de hjemlige merkevarene. Det er en selvfølge for forbrukerne å attrå klær fra fashionistafavoritten Acne eller mer klassiske Filippa K. Det er få norske klesmerker som konkurrerer med internasjonale merker med samme selvfølge.

Hvis Oslo Runway går dukken fordi de mangler skarve to millioner, en sum som er en liten del av budsjettet til de fleste større kultur- og idrettsarrangementer, er det en skam. Men det er ikke sikkert det er Kulturdepartementet som skal skamme seg. Det er nok av folk i Norge som tjener penger på salg av klær. Professor Atle Jensen Hauge ved Høyskolen i Lillehammer peker på at H&M er en av støttespillerne for moteuken i Stockholm og spør om hvorfor ikke de store aktørene innen salg av mote i Norge føler ansvar for å bidra. Varner-gruppen omsatte for over 10 milliarder i 2014 og utvider i en rekke europeiske land. Ørnulf Høyer omsatte for nesten 279 millioner samme år. I et intervju fortalte Høyer om hvor vanskelig det var å konkurrere med lavpriskjedene, som hadde sine egne designere.

Hvis Høyer vil ha egne designere dyrket frem i Norge, er det ett og annet det er mulig å gjøre med den saken. Et første steg kan være å lete frem to millioner.