EVENTYRET: Den tradisjonelle, norske bruken av ordet "indianer" er nært forbundet med det mytiske og popkulturelle, her ved Hollywood-filmer som "The Lone Ranger".
EVENTYRET: Den tradisjonelle, norske bruken av ordet "indianer" er nært forbundet med det mytiske og popkulturelle, her ved Hollywood-filmer som "The Lone Ranger".Vis mer

Leksikondebatten:

Så klart er det ikke politisk korrekt sensur når «indianer» endres

Det er mulig både å beholde barndommens fantasiverden, og ta hensyn til at virkeligheten ser litt annerledes ut.

Kommentar

Kanskje er de litt smigret over at de tiltros slik hypnotisk makt over sinnene der borte i Store Norske Leksikon. Etter at det ble kjent at leksikonredaktørene forandrer oppføringen «indianer» til «den amerikanske urbefolkningen», har det kommet forargede reaksjoner. Det stilles sarkastiske spørsmål om vi nå må si at vi lekte «cowboy og urbefolkning» som barn. Språkprofessor Finn Erik Vinje synes ordet «indianer» er så innarbeidet at det burde få bli i leksikonet.

De kunne godt tatt det litt mer med ro. Det er ingen som vil redigere noens minner eller dagligtale. Endringen er derimot knyttet til at folkene som bodde på det nordamerikanske kontinentet da europeerne kom, og etterkommerne deres, ikke nødvendigvis lar seg beskrive fullgodt med store sekkeord fra en annen tid.

Den tradisjonelle, norske bruken av «indianer» er nært knyttet til mytiske og popkulturelle skikkelser og forbundet med fantasirikene i barndommen. Denne skribent var blant dem som satt hulkende over det siste kapitlet av «Den siste mohikaner» som liten, og heller ville ha pil og bue enn kruttlappistol. Det var nok denne uskyldige entusiasmen som mange følte de indirekte ble bebreidet for da det ble debatt om Siv Jensens Månestråle-kostyme. Lignende forsvarsmekanismer som aktiveres nå: Et sinne over at det skal ha vært noe iboende fordomsfullt ved ens eget språk.

Men det er rett og slett, og selvfølgelig, ikke dét det er snakk om her. Bak de eventyrlige historiene om indianere på prærien ligger et kronglete stykke virkelighet. Det ligger erfaringer som mange urfolk har til felles, av bli fortrengt fra områdene der de hørte hjemme av tilreisende med et, skal vi si, mer besluttsomt forhold til privat eiendom og med bedre våpen. Og ordet som ble satt på dem da dette møtet først fant sted, er bare ikke alltid det mest presise å bruke om de prosessene de forskjellige stammene det nåværende USA har gått gjennom. Det trengs et mer formelt og faglig språk, ikke for å utslette ordforrådet fra indianerromanene og westernfilmene, men for å brukes der de ikke strekker til.

Endringene i leksikonverket er da også mot det mindre og ikke mer moraliserende. For eksempel er det ikke så rart man har sett etter et mindre ladet ord enn det misvisende og moraltunge «jomfruhinne», selv om erstatningen er omdiskutert. I forbindelse med bruken av «indianer» er det ellers verd å merke seg at blant folka saken faktisk angår er det flere som ønsker å bli betegnet som «amerikansk indianer» («American Indian») enn «amerikansk urinnvåner» («Native American»). Samtidig er disse begrepene også rent deskriptivt forskjellige, da «Native American» også omfatter urbefolkningen i Alaska, som er en annen folkegruppe enn hva som forstås med «American Indian». Uavhengig av moralske perspektiver er det sammenhenger der den ene betegnelsen vil være riktigere enn den andre.

Uansett er det fullt mulig både å anstrenge seg for å bruke et språk som er i god overensstemmelse med virkeligheten, og å glede seg over minnene fra norske bjørkeskoger som brått ble forvandlet til en prærie. Og samtidig anerkjenne at det fantes andre prærier enn denne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook