Så lenge det er liv er det Taube

Vi er et folk av Taube-elskere, og særlig når Sven-Bertil synger pappa Everts udødelige viser. Nå turnerer han Norge på ny.

I to uker har Sven-Bertil Taube (66) og pianist Martin Vstergren turnert Østlandet for fulle hus og til stormende jubel. Med et salg på 50000 av «Sven-Bertil Taube synger Evert Taube», en «the best of...»-cd spesialsammensatt for Norge og utgitt for et halvt år siden, sier det seg selv at turnérepertoaret er Taube (1890- 1976) fra ende til annen, selv om dikterhøvdinger som Bellman (1740- 95) og Nils Ferlin (1898- 1961) også har en kresen tolker i Sven-Bertil Taube.

- I Sverige er «Calle Schewens vals» mest kjent, her i Norge er «Rosa på bal» paradenummeret. Den kjenner alle, sier en lett hodeforkjølet svenske, som ikke desto mindre er klar i den berømte røsten og stadig trives i Norge.

Genuin interesse

- Mange av visene, som «Nocturne» og «Ä nglamark», er godt kjent i Norge, sier han, - derfor er det hyggelig å komme hit. Jeg merker en genuin kjærlighet til og interesse for Taube-visene, for meg virker det i det hele tatt som om den svenske visetradisjonen er minst like populær i Norge som i Sverige. Jeg opplever det norske publikummet som veldig lydhørt og seriøst, på en positiv måte.

- Kanskje fordi vi ikke hadde noen Bellman for 200 år siden, ingen Nils Ferlin og Evert Taube i forrige århundre? Vår tradisjon startet på sett og vis med Prøysen, og den norske «visebølgen» på slutten av 60-tallet var mer angloamerikansk inspirert.

- Prøysen er jo naturligvis den store. Men ellers skyldes nok mye av nordmenns interesse for svenske viser at språket nesten er det samme, og at visene handler om det allmenngyldige. Sånn sett er det naturlig at de er godt likt her også.

- Hva har det betydd for svensk visekunst å ha en gigant som Bellman?

- Hver generasjon skal oppdage sin Bellman, og det samme vil skje med Taube. Da jeg gjorde min Bellman-plate i 1962, var han ganske bortglemt i Sverige, mens han var stor i Danmark. Interessen går i bølger, akkurat nå er det populært med viser, men alt kan ikke være like populært hele tida. Jeg tror likevel at viseinteressen alltid ligger der latent, parallelt med interessen for popmusikken.

- Du har båret denne trubadur- og visetradisjonen i 40 år. Hvem kommer til å bringe den videre?

- Mange. Det er jo ikke bare jeg som synger og spiller viser. Ikke gjør jeg det hele tida heller, jeg jobber mye med teater og film også.

- Kommer det en ny generasjon Evert Taube-tolkere etter deg?

- Det tror jeg, fordi materialet er så omfattende og variert, med mange ulike typer musikk inspirert fra så ulike hold som Frankrike og Italia, sentraleuropeiske valser og argentinske tangoer. Det er et ganske kosmopolitisk repertoar som alltid kan vinkles på nye måter, akkurat som klassiske, kjente historier fortsatt vil bli fortalt av nye fortolkere som gjør tingene på sin måte. Det er med viser som med klassikere, det finnes ingen endelige versjoner.

Teaterplaner

- Har du hørt noen gjøre Bellman og Taube som rap, med rytmer?

- Ja, det finnes, det også. Men der var Evert tidlig ute, allerede på 60-tallet resiterte han rytmisk til trommer og andre instrumenter i et kinesisk dikt.

- Har du nye film- og teaterplaner i tillegg til visesangen?

- Kjerstin Dellert, Lena Nyman og jeg holder på med en forestilling som skal ut til våren, jeg vil ikke si så mye om den nå. Ellers har jeg dessverre ingen sensasjoner å komme med, sier Sven-Bertil Taube, som stadig er bosatt i London med sin tredje kone og seksårige sønn Felix.

- Vi trives i London. Jeg er «hjemme» i Stockholm også, men har ingen fast adresse der lenger. Når man reiser mye, føler man seg hjemme mange steder, og jeg har bodd i Spania, Frankrike og USA, så det er ikke noe problem. Jorda er jo rund, man skal være på noen ulike steder når man først er her, slutter Sven-Bertil Taube.

<B> NORSK FAVORITTSVENSKE:</B>Sven- Bertil Taube lyser opp norsk høstmørke med "Rosa på ball" og andre av pappa Everts viser. I morgen står Oslo Konserthus for tur.